Avkallelser

Jeg liker ikke brutale endelige beslutninger, som at jeg ikke skal spise mer sukker (dvs Dans magiske croissanter) , men mer den myke tilnærmingen, som kalles intensjoner. Jeg må også mentalt ville det, ikke bare ut fra fornuft. Da slipper jeg å føle skammen for ikke å lykkes, (etter en sprekk med en eneste croissant) kjenne mislykkethetens vonde smerte, eller miste selvtilliten. Den største endelige beslutningen jeg har tatt - var å slutte å drikke. For akkurat det valget stod mellom liv og død for meg.

Det er den danske forfatteren Peter Høeg som lærte meg dette om intensjoner og avkallelser de 7 dagene vi var sammen i overgangen fra 2019 til 2020.

Avkallelser er et nesten guddommelig ord - så jeg fyller det med sjelen min, og ønsker å være tro mot det, ikke til evig tid, men for 2020.

Det fine med livet, er at det er i en prosess og skapes av eieren hele tiden. Jeg skaper meg. Du skaper deg.

Og det store spørsmålet er; Hvem er jeg - nå ? Dette fine spørsmålet som vi mennesker har stilt oss - alltid. I alle samfunn.

Så; i romjulen skrev jeg ned en avkallelseliste 2020. Her er noen smakebiter; Hvile fra Tinder i 2020, ikke brutalt farvel til datingappene for evig tid. En pause, slik også Tinder spør om når du vil slette profilen din - om du heller vil sette den på pause. Det er ikke så brutalt, litt snillere, døren på gløtt, men også farligere. Et tastetrykk - så kan jeg være der inne igjen, endeløse søk etter “den eneste ene”. Men altså; Tinder- avkallelse i hele 2020. Og jeg tror, vet at jeg ikke skal tilbake. Men den avgjørelsen tar jeg neste år.

Den andre avkallelsen er pause fra Netflix og HBO …. Allerede har jeg vært på biblioteket og lånt rare bøker som “Hjemkalllelse” og ““Åleevangeliet”. Jeg vet at strømmetjenestene leverer kvalitet, så avkallelsen er ikke begrunnet med søppel-titting, men at jeg vil gjøre noe annet. Noe nytt. Anderledes.

Og jeg savner det ikke - de uendelige lange seriene som spiser opp helgene.

Og jeg kjenner meg selv såpass, jeg er en addicted sjel - og faller for fristelsen som ligger der tett på i livet - for inne i serie-universet er det alltid supergode serier, med de mest fantastiske plott og de beste kvalitetsmessige skuespillerne som kan oppdrives.

De får hvile fra meg nå.

Tiden er min igjen. Hele tiden. Så nå er det opp til meg hva jeg skal fylle tomrommet med. Hvis det er et tomrom - for tid til ingenting - bare gå en tur og tenke - er også veldig fint. Det er ikke fullt ennå. Og det er spennende. Å ikke vite hva denne lørdagen skal bli fylt av.

Tror jeg tasser over til Løkka - og ser en film på Ringen Kino. Og går på cafe med en bok.

Livet blir roligere - og tiden er min igjen.

“Alt er relativt relativt”

Passord og pause

Da jeg ikke husket passordet mitt lengre til Facebook - tenkte jeg at det er på tide å komme tilbake.

Pauser er fint - som små pusterom i våre store små liv.

Det fine med avbrekk er at jeg elsker livet mitt. Det jeg lever mest av. Og etter alle avbrekk regulerer jeg litt på kursen.

Jeg har vært på Stille retreat ved Vesterhavet - en uke uten å snakke - som altså avstedkom at jeg var helt av SoMe i noen uker etterpå også.

For det å ikke snakke ble ikke den store greia for meg. Veldig deilig - virkelig gå innover i sjela og ikke ha fokus utover hele tiden.

Det vanskelig ble å være helt avlogga. Fra Gardemoen og til jeg satt på flytoget hjem igjen. Jeg kjente på kroppens automatikk - dragningen mot å bare sjekke litt...

Men uken ble helt uten denne form for sjekking. Og etter et par dager forsvant den lysten også. I stedenfor satt jeg veldig mye i lotusstilling (herremingud som ryggen skreik etterhvert...)

Jeg drømte mer, skrev mer - og tenkte mer. Det ble plass i hjernen min til livets tanker, mine tanker - et ærlighetens tumleplass.

Og det har forandret meg. Som gode valg gjør.

Fortsatt god sommer til dere alle sammen - hver og en. Små valg kan gi veldig stor glede. Erfarer jeg.

Skammens skyggeverden

“Jeg prøvde å holde fasaden. Og med ung alder, så gikk det ikke så verst.  Men nå når jeg ser på bilder fra den tiden, før jeg ble tørrlagt, så ser jeg en sliten og pjuskete småbarnsmor med sorgfulle triste øye.”

Hvorfor grep ingen inn?  Løftet meg opp av gjørmen – der jeg kavet rundt i skam og ensomhet, dopet ned på alkohol.  Redd. Alene. Og skamfull.

Det måtte da syntes på meg at jeg var på alkoholens rutsjebane som bare gikk én vei: Ned i gjørma, inn i mørket og ut av denne verden.  Jeg levde i verden og utenfor.  Og verden utenfor, mitt alkoholiserte univers var det jeg foretrakk.  Det var dit jeg søkte hele tiden, og livet midt imellom slagene, var bare en hviletid, hvor jeg gikk rundt og ventet på å ta meg et glass vin. Så for å drikke opp hele flasken.

Jeg prøvde å holde fasaden. Og med ung alder, så gikk det ikke så verst.  Men nå når jeg ser på bilder fra den tiden, før jeg ble tørrlagt, så ser jeg en sliten og pjuskete småbarnsmor med sorgfulle triste øye.

Smilet når ikke opp til øynene.  Skriker blikket mitt om hjelp, mon tro?  Jeg følte det slik. Den gangen.

At jeg håpet at noen så meg. Og grep inn. Støttet meg. Løftet meg tilbake til livet.

For det klarte jeg ikke selv.  I mange år.  Familien rundt meg, venner og ikke minst på jobben, ingen grep inn. Sånn ordentlig. Joda, jeg hørte noen ganger at jeg alltid drakk når jeg kunne, men det feiet jeg bort som et ubehagelige insekt på skulderen min.

Når jeg gikk hjem i lunsjen fra jobben, drakk jeg i et skogholt hvor jeg hadde et deponi – og så helt hjem for å drikke enda mer – og så gå tilbake til jobben.  Come on, den jenta har skikkelig trøbbel!

Det var jo på jobben jeg var hver dag.  Kom aldri for seint.  Mer eller mindre flott sminket, kule klær, men håret var dødt og pistrete. Ikke så rart da jeg hadde diaré de siste årene av min drikketid.  Næring ble ikke i kroppen.

Men jeg leverte på jobb.  Fikk i havn store kontrakter, ble kåret til månedens medarbeider og fikk en fin stresskoffert i skinn. For å løpe ut i verden og innbringe flere kontrakter.  Her skuffet jeg ikke. Men mot meg selv var jeg en ødeleggende og destruktiv selvskader.  Innerst inne viste jeg at jeg drakk meg ut av livet, dreit i det egentlige, det viktige, da jeg var full og ble skamfull, sorgfull og så ingen mening i et liv jeg ikke mestret i mine edrue timer.

Firmafestene var også en arena hvor jeg ble full hver eneste gang.  Og sex hadde ingen grenser.  Ikke alle drakk og de måtte da se noe?  Et visst mønster. At noe var fryktelig galt. En gang beruset på et julebord kan alltid aksepteres, men hver gang???

Når jeg endelig ikke orket mer, begynte jeg å søke meg rundt etter hjelp.  På jobben snakket vi aldri om Akan. Vi hadde egen bedriftslege i samme bygg, men dit torde jeg ikke gå, var redd for at veggene der var for tynne og at lederen min ville få beskjed om at jeg ikke mestret livet, at jeg drakk for mye for ofte, alltid egentlig.

Så takknemlig jeg hadde vært hvis lederen min hadde løftet meg opp så jeg hadde sluppet de siste mest gjørmete årene.  For det var de som var verst.  Hvis han hadde sagt at «vi er bekymret for deg» og at det finnes hjelp.  Uten å fortelle meg nedsettende om at dette bør du da jammen meg fikse Gunn-Helen, du superselgeren vår!

Men jeg hørte aldri de ordene.  Jeg fikk ikke den omsorgen. Følte aldri de hendene som skulle ha løftet meg opp – og som hadde sett meg inn i øynene med omtanke og medmenneskelighet.

Så jeg ble en selvhjelper.  Ble tørrlagt.  Tok et livsvalg.  Som er det viktigste jeg noen gang har gjort.  Ble en mamma.  En helt fin kjæreste. En samvittighetsfull arbeidstaker. Og et menneske som liker seg selv – edru og som lever ærlig mot seg selv. Hver eneste dag.

Gjørmen har tørket inn.

Publisert tidligere 17.09.2019: https://akan.no/skammens-skyggeverden/?fbclid=IwAR2pP9i17FKIGX3mzwy4jyIexG9M5ZawA_FC7y13V-KxivyTMfvYeleClPU