Jeg er ensom. Skriver hun.

I går var jeg helt alene. Meldingen kommer fra en jeg kjenner, som lever solo som meg. Jeg fikk i et nanasekund lyst til å svare at det gjør jeg også på noen dager. Og at det er helt normalt å være en del alene når en lever solo, det er sommertid i byen og spesielt også er uten jobb og uten familie i byen - slik hun har det.

Men jeg tok meg i det. Ingen grunn å såre et annet menneske. Men alene-setningen satte i gang en del tanker og refleksjoner. For det første har jeg erfart at jeg er venn med alenetiden min. At den er god og innholdsrik - fordi jeg gjør den til noe positivt. Det aller viktigste er kanskje at jeg ikke går inn i en offerrolle - sånn stakkars meg. Ja, vi er mange som lever solo. Ja, vi kan føle oss ensomme. Ja, vi kan ha dager vi også er helt alene - med bare oss selv. Men også mennesker som lever i parforhold kan føle seg ensomme. Jeg har vært der - og den ensomhetsfølelsen er verre enn den jeg noen gang har følt som solo. Det er på en måte enklere å forholde seg til sin ensomhet - hvis det er bare jeg som kan gjøre noe med den.

Hele denne sommeren har jeg vært i byen. Har begynt å løpe tidlig om morgenen i Frognerparken, går en mil så og si hver dag - og har små gleder i hver eneste uke. I går ble det lunsj med min bestis og kjæresten hennes. En lang tid sammen mens vi drakk te og spiste deilige croissanter. Jeg fortalte om språk-kurset jeg skal ta til høsten - friske opp italiensk og også samtidige lære buddistisk meditasjon. Noe kjent og noe helt ukjent. Og på begge stedene vil jeg møte helt nye mennesker. Som helt sikkert vil krydre min ensomhet, gi næring til glede - og refleksjoner jeg kanskje aldri ville ha tenkt helt alene. For i fellesskap blir vi større enn bare du og jeg. Vi blir en ny enhet - som heter vi.

En dag, kanskje ensom - kanskje i felleskap.

foto; Werner Anderson

“To live alone is the fate of all great souls”

— Arthur Schopenhauer

Sommeren som er annerledes. Uten planlegging.

Jeg har byferie. Tar dagene som de kommer, men de blir likevel fylt med en rytme. Det har noe ro i seg å ikke skulle gjøre noe bare fordi en er på et annet sted. Kan man ligge en hel dag i sengen hvis man er i Paris eller London? Men hjemme er det legitimt, la dagens timer komme. Men det viser seg at jeg ikke gjør det - lar heller lysten styre meg når jeg våkner tidlig om morgenen.

I dag skal jeg dra over til Tøyenbadet. Svømme ut til bassenget hvor jeg kan se hele byen hvile i morgendisen. Det er rolig det. Badstue. Svømme lange tak også. Og så gå nedover mot byen og sette meg på en kafe for en islatte - og helst lese i en bok - eller Morgenbladet. Denne sommeren får jeg avisen levert på døra - bare 10 kroner for 10 uker. Selvfølgelig ønsker avisen at jeg blir abonnement etterpå - det er der pengene ligger.

Men livet er så langt fra kjedelig - selvom jeg lever solo. Var hos venninna min på Nakholmen en dag, søndagsmiddag ute på Nesodden hos en annen venninne en annen dag - og så lagde fotovennen min og jeg nye kunstbilder - denne gangen i Bjørvika og på Munch. Han er en mester - så nå blir det flere nye bilder her også.

To ting har jeg kick på denne sommeren. Det ene er å lese en masse bøker (noe jeg gjør) og det andre er å gå langt (noe jeg gjør). Og i begge opplevelsene utvides jeg til noe mer. Når jeg går - uten noe på øret lytter jeg til sommerens lyder. Ute på Bygdøy er det landlig, med rådyr som plutselig løper foran meg og kongens kyr - de står dovne i skyggen. Og på tilbakeveien tar jeg en ferskpresset appelsinjuice på Kaffebrenneriet på Skøyen - og observerer. En ung mann er nå nesten ferdig med Leo Tolstoj Anna Karenina. Og tett med meg sitter alltid en fin fyr som jobber gjennom mobilen. Han kjører Porche - og er kledd i dyre merker. Prøver å få med seg investorer til et hytteprosjekt til 53 mill - som vil kunne selges for 150 millioner. Det virker ikke som han lykkes helt.

Vel, vi har alle våre liv. I hver vår unike boble - for det er sånn at når vi sitter der sammen - er vi likevel ikke sammen. Vi tror at ingen ser oss, likevel vil vi også bli sett.

Til helgen drar jeg til Larvik for å besøke min yngste sønn - og bo på Farris Bad. Det er magisk luksus for meg. Spesielt er jeg glad i hotell-frokoster - sitte minst en time og spise litt mens jeg observerer menneskene rundt meg - og også få tid til å lese noe i Morgenbladet. Eller den siste boken jeg holder på med. Den avisen og en bok er mine følgesvennner - som du skjønner.

En sommer uten bilder å dele på sosiale medier - som jeg forresten har langtidsferie fra - men som jeg heller lagrer i minnebanken min - for å ta frem igjen når vinteren er her. For den kommer også - men foreløpig skal jeg nyte sommeren i Oslo.

Foto; Werner Anderson

Sommeren er dager hvor jeg kan bestemme alt selv - og kjenne etter i sjelen hva jeg har lyst til.

“I have only to break into the tightness of a strawberry, and I see summer - its dust and lowering skies.”

— Toni Morrison, The Bluest Eye

Solo-liv. Bra. Bedre. Best.

Solo-liv er det nye uttrykket for å fortelle omverdenen at en lever som singel. Jeg går solo. Jeg lever solo - sier jeg nå. Det sier alt om meg i mitt liv, selvstendig og sterk, mens singel er en definisjon som er knyttet til den andre. En annen person - slik som ektefelle, samboer eller kjæreste.

Jeg kjenner at solo er meg. Og etter uendelige mange samtaler med venninner om deres jakt på den eneste ene - blir jeg enda gladere i solo. Jeg forstår at mange vil leve i tosomhet, at lykken ligger i et forhold, men det nedtoner ikke at livet som solo er magisk fint. Slik jeg lever det.

En lunsj som bare handlet om menn. Snakket vi noe særlig om noe annet. Men hele tiden gled vi tilbake til menn i datinguniverset. Har vært i en rådgiverrolle for en annen som lurte på om hun skulle bli singel eller fortsette i forholdet med ham. Og det jeg erfarer er at alle disse kaosene krever energier, tar plassen for mye annet. Likevel holder vi på, på en eller flere datingapper. Og så møter vi en vi vil møte igjen, mens han kanskje er en surfer. Glir unna, trekker deg til seg igjen, glir videre til en annen han flørter med. Og blir du litt borte, trekker han deg til seg igjen.

Min egen kjærlighet er utvidet - ikke bare relatert til den eneste ene. Til barn - og mine barnebarn, til venner og også mennesker jeg møter i magiske mikroøyeblikk. For de er så fylte med kjærlighet - der og da - som om Gud er tilstede mellom oss. Og slike mikromøter bærer jeg med meg i lang tid og gjør sjelen min myk og varm. For å være klar for all den kjærligheten som finnes i verden blant oss. Grip dagen heter det - grip kjærlighet roper jeg høyt. Hver eneste dag.

Fortsett å lete, fortsett å ta sjansen på mange dater, men gled ikke at det er mye kjærlighet som omsvermer oss i livene våre, synlig og usynlig.

Foto; Werner Anderson

“Do what is right, if you´re flying solo. ”

— Unknown

Forstå kjærligheten. Og grip den.

Han kommer når du minst venter det. Hvor ofte har jeg ikke hørt det, mon tro. Det er fra familien og gode venner - og de mener det bare godt. Fordi de også ser på tosomhet som den ultimate formen for kjærleik. Og jeg har latt meg blende av hva alle sier til meg - også hva som er samfunnets ideologi på kjærlighet. Det er i den eneste ene. En tosomhet er beviset på at du har den reneste formen for lykke.

Og jeg har latt meg selv tro på det. I perioder har jeg prøvd nettdating - også med hell. Men den virkelige lidenskapelige kjærleiken fant jeg på en fest - der jeg minst forventet det - nå i appenes tid. Og vi hadde aldri matchet på Tinder eller en eller annen app. Men det sa klikk der og da på festen. Og det ble en lidenskap som overgikk alt annet jeg inntil da hadde opplevd.

Vi var ulike - likevel matchet vi magisk. Og jeg bærer ham med meg enda - selv om vi i dag ikke er kjærester. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk erfare den - og at det ikke var en apps seleksjoner som gjorde at vi ble en match. Det ble lidenskap in real life - og ikke bare i utvekslinger der inne - som jeg kaller det. For der inne, blir jeg aller mest blendet av ordene, fra mennesker jeg aldri har møtt. Jeg forstår dem som vil date fort - slik at tusenvis av ord ikke svever mellom to datere - for ord blir aldri et helt menneske.

En jeg takket pent nei til fordi jeg skrev så fint med en annen der inne, kunne ikke dy seg og svarte tilbake at i dag kan alle skrive fordi vi har KI. Det kan stemme, men tar en steg to og møter den personen med aller mest vakre setninger - så vil den andre bil avslørt hvis det ikke er skrevet av bare mennesket bak profilen.

Jeg har levd mest som singel - og som selvvalgt singel. Og da faller jeg til ro. I det sosiale livet jeg lever. Og jeg åpner også øynene mer opp for alle menneskemøter. Det er ikke alle jeg skal kysse eller sove sammen med. Men alle disse mikromøtene er som næring inn til kjærligheten i meg. Og jeg håper at flere, tar ut proppene fra ørene og putter mobilen i lomma - for det er først da at verden kommer til deg. Ta sjansen på å snakke med en fremmed, de aller fleste, ja alle, blir gode for å bli sett. For det er det du gjør, du ser dem. Og kanskje, hvis flere gjør som meg - så vil ensomhet og tristhet blir mindre i vårt digitale samfunn.

Se verden uten alle våre filter - bare bruk kroppens egenskaper som å se, lukte og føle.

“We are all just scrolling through a catalog of strangers, hoping to find a soulmate.”

— Unknown

Mennesker jeg er nær. Men ikke kjenner.

Det er lørdag og jeg ligger på sengen og leser “Sameproblemet” - en av de vakreste bøkene jeg akkurat nå vet om. Og hele tiden ser jeg for meg min samiske mormor, kjenner lukten hennes, bevegelsene, den lange hårfletten og de fine blusene hun fikk skreddersydd. Alt dette ytre. Og inne i seg var hun en same - som sprengte ut i alle hennes ytre trekk. Jeg elsket henne - og elsker henne enda.

Og så går tankene, når jeg tar meg en mikropause fra lesingen, til t-baneturen i går. Fra Oslo vest til øst i byen, en reise i generasjoner, i kulturell tilhørigheter, til forståelser og uforståelser vi alle har - fordi vi bærer på ulike historier. Klokken var bare halv tre, så det gav rom for å la blikket mitt vandre rundt på de få menneskene som også satt der fra Jernbanetorget. Og på den andre siden - satt det et ungt menneske. Vakker og skjør, smal og på en måte helt kjønnsløs. Var det en ung gutt eller jente? Jeg så intenst på ham, men i det skjulte. Han, jeg valgte at det var en gutt, en ung mann snart, bar på trekk fra Peru kanskje, eller så tilhørte han forfedre som i gamle dager ble kalt indianere av oss hvite. Han satt som hun modellen i “syk pike” av Munch, gjorde seg selv smalere og for meg virket det som om han ønsket å bli smeltet bort. Han hadde et papir mellom hendene, og i jakken sin hadde han festet noen penner og også noen klyper. Sånne i tre som kvinnene brukte for å henge opp klesvasken ute med. For den gangen i min barndom, var det kvinnene som hengte opp klærne til tørk.

Han skilte seg ut - fordi han ikke knuget en mobil mellom hendene, eller satt med ørepropper i ørene. Du er en vakker alv, som ikke passer inn her i denne verden. Finn dine tenkte jeg. Men, som dere vet, en fredfull t-banetur finnes ikke. For på Grønland kom det ombord 5 jenter - som alle bar hodeplagg foruten en og alle gikk i sort, side klær som skulle skjule kroppene deres. Men ansiktene bar brunkrem og et lag med maskara - og kinnene skinte i svakt glimmer-støv. Og i den alderen er det et must å snakke høyt og tydelig. Om hasjlukt fra gutten i leiligheten under, om at hun ene lagde middag hver eneste dag siden moren jobbet så mye, om gode karakterer, de alle fikk, 5 og 6, og om oppgaver som skulle leveres på skolen. Dere er vår framtid, tenkte jeg. Snart er dere jurister og leger, ikke vasker gulv som kanskje mødrene deres gjør.

Og så oppdager de alven på den andre siden. Han merker det, men viser det ikke. Krymper seg enda mer. Og jeg tenker; her er vi mennesker som er nær, på denne tog-turen, likevel lever vi i tre ulike universer. Alven, de skoleflinke jentene og meg. Og vi ser hverandre, men ingen av oss vil huske de andre, ikke alven eller meg, når t-banen stopper på endestasjonen, og vi alle går av. Hvor vet vi ikke, bare den som har sin egen vei.

Oss mennesker i mellom - synlige og usynlige på samme tid.

Foto; Werner Anderson

“I am not invisible. I am here. I am seen.”

— Unknown

Råd fra døende. Om livet.

Hele den siste uken har jeg lyttet til to amerikanske skuespillere som nå begge er døde. Jeg har vært nær dem, jeg har følt dem - og også så har jeg dermed stengt min vanlig verden ute. Den ene døde av ALS og den andre av kreft. De har preget min uke, fylt mine tanker og gitt meg et håp om at livet som er en gave bør omfavnes med kjærlighet - og ikke tas som en selvfølge. Det har vært en god uke - jeg har falt inn i en ro som har gitt meg en takknemlighet - over livet. Dette er mennesker som - slik jeg forstår det - har hatt gode liv med nære relasjoner til både familie og venner. Og begge har hatt karrierer som de har elsket. Men på dødens terskel har de begge reflektert over hva som har vært - og bør være - essensen i våre liv. Og det jeg reflekterer over er at begge to har avfunnet seg med der de står; på terskelen til døden.

Den ene reflekterer over egen søken etter en Gud, noe som er større enn en selv, enn oss alle, har vært en søken hos den ene som har gitt ham en god ro. Jeg er ikke i mål sier ham, er vi troende noen gang det ? Selv er min søken min tro og mitt sted for en undring jeg aldri helt vil komme i mål med. Det å skrelle bort alt utenforstående vi alle blir fristet av, og ofte tar vår fulle oppmerksomhet, er det godt å høre dem begge i små videosnutter på sosiale medier hvor de er forent med seg selv. Hva gjør livet verdt å leve. Som å være en god foreldre, velge flokken sin, venner med omhu og finne det som gir deg gnist. For den ene var det å være skuespiller, det gav ham gnisten. Og vite at hverdagslivet ikke er en selvfølgelighet som også kommer i morgen, men at den du er midt opp i dag, en kopp te, samtale med en venn - et besøk til den nære familien, alt er det som ikke bare gir livet mening, men som er selve livet.

Den ene snakker om å elske - mennesker. Ikke bare i kjærlighetsforhold mellom to partnere, men selve kjærlighetsevnen kan utøves også mellom venner. Selv gikk en venn og meg jeg ned til Nationalbiblotektet i morgenskumringen for å spise havregrøt til frokost. den samme uken. Og samtalen fløt uten ubehav hele tiden. I ettertid tenkte jeg på hvor godt og verdifullt det er med en venn som ikke er kritisk til meg, som ikke skal bli belærende eller irettesette meg i mitt levesett. Jeg kommer fra et hjem med takhøyde sa ham til meg - og der ligger mye av visdommen til at han og jeg trives på våre vandreturer. Slike relasjoner gjør meg godt - og jeg kan vokse som menneske i samvær med ham. Den siste daten jeg var på - med en annen forfatter, ble mye ham og hva han drev med. Og hans hverdagsliv var så annerledes enn mitt. Mens jeg er opptatt av kosthold og helse, er nok hans Fjordland og for tiden lite eller ingen trening. Og da han sluttet å sende meg sms for en neste date, falt jeg til en ro om at jeg skal bli mer bevisst på hvem jeg velger å bruke tid på. For turen langs fjorden var like fin - som alene-menneske.

Nå er det helg - og foran meg ligger det en ny uke, med en ny kunnskap jeg har tilegnet meg fra de to som nå ikke lever her lengre. Jeg skal gå inn i uken med en kraft jeg har fått fra dem begge to.

Vi hører det hele tiden, vi vet det hele tiden - og likevel jager vi for å leve i fremtiden - vår Nextopia.

“The saga of life is short, but the memory of a life well spent is eternal.”

— Ukjent

Nyhetsangst. Og kvalme.

Før var min stund i sengen med Aftenposten nettavis og latte mitt stille rituale - over hvor godt livet mitt er. Stillhet i huset - drikke varm latte - og fordype meg i verden utenfor mitt liv via Aftenposten. Men noe har skjedd. Noe ikke bare mentalt, men også kroppslig. Det har vokst fra en liten rosin dypt inne i meg - til en stor melon - for å bruke metaforer fra fruktverdenen.

Fra glede til kvalme. Jeg vil så gjerne beholde dette rituale - det er viktig for meg - i mitt liv. Men dagens nyheter tærer på meg. Jeg har levd en stund - og levd med mange kriger. Med sultkatastrofer - og alt mye annet “faenskap”. Husk de sultne barna i Biafra sa faren min til meg da jeg ikke spiste opp maten min. Men i en kombinasjon med dagens mediale trykk via det digitale univers og hva som egentlig skjer “der ute” - er jeg ikke redd, men bare kvalm.

Hvor stort lengre orker jeg å ta dette inn over meg - inn i meg. Det er spesielt USA-hendelsene jeg er helt maktesløs i forhold til. Jeg behøver ikke lese selve artiklene, men store bilder og skremmende og dramatiske overskrifter sniker seg inn i meg. Barnslighet i presidentskap, stor frykt og redsler i selve landet - og gryende opprør. For de mediale flater er skrudd sammen slik at går du inn på en eller annen nettavis - så er det uunngåelig å ikke fange opp noe; tollsatser, Europa-hat, Grønland, Venezuela - listen blir lengre og lengre. Og vi vet også at det som presenteres til oss ei er sannheten. Venezuela ? Er det olje, dollar og kontroll ? Ja, tror jeg. Grønland? Mineraler og en potensiell rikdom? Ja, tror jeg. For slik har historien vist seg til alle tider; hva som styrer og skaper verdenshistorien.

Så oppdager jeg at det ikke bare er meg som har en aversjon mot dagens nyhetsbilde. Som bærer på en kvalme som overskygger det som før var det fineste i livet mitt; latte og Aftenposten hver morgen i sengen.

“The media´s the most powerful entity on earth. They have the power to make the innocent guilty and to make the guilty innocent, and that´s power. Because they control the minds of the masses”

— Malcom X

En stille stund - her med en bok, men ofte søker jeg også den samme følelsen via en nettavis. Er den tid over non tro?

Simpel living. På flere måter.

Etter å ha bodd i den nye leilligheten i 3 år - gikk jeg igjennom alle skapene mine på kjøkkenet. Tenkte at siden jeg hadde tenkt over hva jeg skulle ha med meg da jeg flyttet, så be det nok bare en avstemming - og vipps så var den gjennomgangen og ryddingen over. Men jeg erfarte noe helt annet. Hva jeg hadde i skapene og mitt liv nå stemte ikke overens lengre. Mitt liv hadde forandret seg, men tingene forble de samme.

Jeg holder ikke middager for 6-8 personer lengre. Jeg har ikke 10 mennesker på kaffe eller te.

Det gav en indre glede å føle at jeg ikke er statisk, men i livsendring, i bevegelse. Og jeg plukket ut alt det jeg ikke brukte nå, og ikke beholdt det i tilfelle - noe kanskje i framtiden.

Det hvite Elipsbordet mitt ble fullt - av mitt tidligere liv. Og så tenkte jeg, håpet jeg, at alle disse vakre tingene ville få et liv et annet sted. Jeg spurte familie og et par venner. Lillebroren min kom først og tok med seg noe fra vår felles barndom. Sønnen min Dan plukket med seg mye - de lever et stort liv med et hus fylt med familie og venner. Min gode nabo her, plukket også med seg noe - og til slutt kom min studievenninne og tok med seg resten for å bruke det i huset hun og mannen har i Montenegro. Jeg følte meg takknemlig - at alle de tingene jeg hadde elsket - kom til nye hjem, ville bli brukt - og at nye mennesker ville bli glad i dem - og også sette spor i dem.

Så tenkte jeg; har jeg forandret meg på andre områder også. Instagram-kontoen ble gjennomgått og mye ble slettet. Facebook har jeg pause fra - så det får komme mye senere. Jeg har ikke vært drastisk med venner, men noen få har glidd ut av mitt liv, stille og uten dramatikk.

Det er noe forfriskende å være i balanse - i alle de relasjoner med både mennesker og ting vi omgir oss med. Og gjør vi ikke plass til noe annet, for meg er det bare pusterom og frihet, trekker tingene våre oss tilbake til fortiden.

Være hel - både i meg og alt med meg.

(Foto; Werner Anderson)

“Tingene du eier ender opp med å eie deg”

— Chuck Palahniuk

Enslig i jula, ikke ensom.

Jeg vet, og hører fra øst og vest at julen er tid for familie og venner. Og at det er dette som er slik en juletid skal være. Ofte sies dette i kontrast til alle dem som ikke har familie og venner å feire med. Men det er en gruppe til; oss som har både familie og venner. For å ta meg selv; jeg har to sønner jeg har gode forhold til, barnebarn jeg virkelig elsker - og mange venner. Likevel har denne julen være mennesketom. Og det fineste, kanskje rareste ved det, er at når jeg har vandret en mil rundt i skogen og byen - så møter jeg mange som meg. Og vi ser ikke triste ut. Jeg har vært en observatør til detaljer, jeg har gått i en rytme som er positiv - og jeg har vendt ansiktet mot solen og kjent en svak hilsen på at den lysere tiden vil komme.

Jeg gikk innom Godt brød i Bjørvika - og der satt det flere en-personer ved bordene enn gruppesitting. Og de virket ikke triste. Noen var fordypet i en pc, en sjelden andre i en bok.

Men vi var alle samlet - der inne. Og det var oppløftende at enslig-liv ikke er ensomt liv.

Selv, etter selve julaften med 14 til bords, som var både hyggelig og kjedelig, gled jeg inn i 1.dag med et forsett; hver morgen en badstue - så ut og gå. Og målet mitt var en mil hver dag. Og målet mitt skulle være hvordan jeg gikk opp til 8. etasje der jeg bor. Tidlig før badstuen, en kopp latte, Aftenposten nett og en bok av Haruki Murakami om å bli forfatter. Et kapitell, en mil - enkel livsfilosofi.

I dag har hverdagen kommet, - og dagen min er å passe to barnebarn - så da tenker jeg ikke på en mil eller boka til japaneren. Og i morgen og i tre dagen skal jeg følge et Kontemplation-kurs med meditasjon, yoga og skriving. Men det er på Zoom mot Danmark - så på en måte er jeg også her enslig, men ikke ensom.

For tid alene er ikke trist. Vi er ikke ensomme. Vi er mennesker som liker å være i jeg-form, og ikke alltid i vi-form.

“What´s Wrong About Feeling Good?”

— Derek Heartfield

Luksusverdenen. Farvel min venn.

Luksus har vært min lengsel, mitt magiske og mytiske utenomjordiske verden. Jeg har gjennom produktene deres blitt løftet inn i en annen verden, enn den jeg vanligvis vandrer i. Jeg får blikk fra andre, hvis merket er synlig, ikke for mye, bare såpass at de som bør kjenne det igjen, gjør det.

Jeg er forandret nå. Men kunnskapen jeg har om dette magiske markedet bærer jeg fortsatt med meg; en Master in Luxury Management fra Italia - har gjort at all kunnskap og erfaringer jeg tilegnet meg den gangen, fortsatt er med meg. Men magien, den som små barn opplever i timen før julegavene åpnes, den har forlatt meg. Jeg er ikke der lengre, jeg tilhører ikke den verden mer. Og det er ikke et savn, og det forundrer meg - mer et stille farvel til noe som har reddet meg i mine mørkeste stunder.

En kveld, i timene jeg var i innsovning, kom det til meg at luksusmagien er lik avhengigheter, ikke noe forskjell. Jeg har vært der også, alkoholavhengig og tørstet etter enda et glass med den berusende drikken. Og hver gang lindret den et sultent meg, hver gang fikk jeg det jeg bad om. Men bare i noen minutter, kanskje timer, for rus varer ikke, glansen forsvinner, magien forvitrer - og jeg blir sittende igjen enda mer sårbar enn før det første glasset.

Hvorfor får jeg disse tankene nå - i desember med glitter og glans i den byen jeg elsker. Hvorfor framstilles denne tiden slik - som er den viktigste for alle oss troende, som er så langt fra den glansete verden vi kan komme. Jesus ble født i en stall, lagt i en dyrs krybbe (for vann kanskje) - og dette viktige momentet foregikk ikke i en stort rikmannsbolig - eller for å overføre sannheten til min luksusverden, ikke inne hos en av de store luksusmerkene som nå har butikk i Oslo. Hermes og Prada, jeg gikk innom dem begge i går. Alt fra døråpneren som (kunstig ?) høflig spurte om “hva kan vi hjelpe med deg i dag?” - akkurat som jeg vanket der hver eneste dag og handlet vesker og annet til tusenvis av kroner. Jeg så ikke ut som en som har mye penger - men der og da; det betød ingen ting for meg. Jeg bærer på en styrke som ikke kan måles i en veske til 35.000 eller noe enda dyrere. Hvordan en veske ble vist meg, en stiv og kunstig framvisning av han bak disken. Jeg kjente han igjen; fra tidligere, fra en annen butikk i Hegdehaugsveien - som ble nedlagt. Drømmer er vanskelig å selge, vanskelig å skape, for de må ha noe gjenklang i ens liv - noe som gjør at det luksurøse bare en en liten puslebit i ditt liv. Mitt liv skal få nye puslebiter, men det blir ikke fra de luksusmerkene jeg tidligere elsket.

Jeg hater dem ikke - bare ikke elsker dem lengre.

Jeg lengter ikke mer etter luksus - magien er knust.

(Foto; Werner Anderson)

“Smart people always choose comfort over luxury. ”

— Celso Cukierkorn (Secrets of Jewish Wealth)

Fastetid. Mer enn nedtelling.

Det måtte en kort forkjølelse til. Til at jeg gav meg selv off-time fra mitt vanlige liv. Sist helg avlyste jeg alle avtaler - og bare ble i alle mine øyeblikk. Siste avtale ble på onsdag - så torsdag og fredag - pluss helgen ble åpne dager. Jeg kunne ha orket både den ene og andre avtalen, men ved å fortelle om - og jeg var også - forkjølet - forstod mennesker meg. Det er magisk å følge forkjølelsen ulike faser i kroppen - opptur, utflatning og nedturen; mot at jeg ble meg selv igjen mandag morgen. Likevel gikk jeg små turer hver dag - varm i dynkåpe og ulllue på hodet. Det var noe hellig over å gå slik rundt i ens egen stille verden - og da jeg gikk innom kafeen her jeg bor - så ble jeg kastet tilbake av all støyen der inne. Det var ikke støy for andre, for andre var det mennesker som pratet høyt, lo og skrapte med stoler, men for meg ble det en inntregning.

Og jeg takket forkjølelsen for at den kom til meg - til at den gav meg slike refleksjoner. Den kom akkurat foran inngangen til fastetiden - vår nedtelling til Jesu fødsel - som vi feirer på Julaften, selv mange i vårt ikke-troende land tenker mer på mat, vin og gaver enn det opprinnende budskap.

I år skal jeg faste. Tanken, ideen om en kroppslig og åndelig renselse fram til 24. 12 slo rot i meg der jeg vandret godt innpakket. Ikke bare på det åndelige planet, men også på det som er materielt. Jeg skal nedskalere alt - vennetreff, aktiviteter og antall besøk på kafeer, spisesteder og museumer. Alt det som er naturlig for meg. Jeg skal leve på det jeg har. Ikke kjøpe en ny knekkebrødpakke, men spise opp - ja nedskalere - alt det jeg allerede har. Ikke fylle opp kjøleskapet, det er egentlig ikke så fullt fra før, men være fornøyd med det som allerede er der. En lunsj med frøknekkebrød og ekte geitost. Noen nøtter på ettermiddagen. Nyte min store kopp med kaffe og soyamelk om morgenen.

Slik sett vender jeg blikket innover, ikke på en egoistisk måte, mer i en kontemplativ modus.

For akkurat slik, blir jeg renset. Klar for familiens samling på Julaften, klar for 2026. Og jeg puster dypt og langsomt - og er takknemlig for at i år, så husker jeg fastetidens mysterium, dette som tusenvis av mennesker til alle tider og over hele verden, gjennomfører, for å gjøre seg klar til noe som kommer.

Jeg hvisker ut i morgenmørket; Let go - let God.

Fastetid; Nedskalere - og konsentrere seg om en åndelig renselse sammen med kroppens hvile.

“We should all give some attention to fasting.... Many of our personal problems can be solved by so doing.”

— The Blessing of the Fast.

Høstens natur. Hamsringstid. Og dvale.

Hver eneste dag knager den dårlige samvittigheten meg for at jeg ikke er produktiv nok. At jeg lurer meg unna tid foran Macen for skive i manuset - og gjør andre ting; ikke alle verdens fornuftige gjøremål, men så tenker jeg at jeg også fortjener det. Ikke være flink pike, men mer en som gir litt f.

I dag tidlig, sånn ved 7-tiden i badstue på Sats møtte jeg igjen min badstue-venninne. Du vet, når våre strenger smelter sammen, omkranser hverandre - og vi prater naturlig om livets utfordringer. Hun er kreativ - og kunstner. Holder på med mange prosjekter - mye innen film. Jeg elsker hennes nordnorske dialekt- blir myk av den. Våre betrakninger om livet fletter seg inn i hverandre i den varme badstuen - det er noe å sitte der naken på et håndkle og la ordene forsvinne ut i den varme luften. Hun gir meg perspektiver på meg selv - vær snill med deg selv, var kommentaren hun gav meg i dag.

Og jeg skal være flinkere med å bli glad når mennesker roser meg, for eksempel om boka mi, enn å la de som kommer med kritikk få ta bort nattesøvnen min. Det er så lett å være anonym og slenge ut av seg kritikk - hva har du selv skapt, tenker jeg. Men for å beskytte meg selv, har jeg lovet meg selv å ikke gå inn å lese kommentarene om meg. Jeg vet, jeg er for sart, jeg tåler det ikke. Og jeg visste på forhånd at jeg ikke tålte det.

Etter noen timer i nedtur, tikket det inn en forspørsel om jeg vil skrive faste kommentarer for et akademisk nettsted - og til og med få honorar for det. Der ute er en som ser meg, tenker jeg - jeg har gjort noe som er bra - siden de ønsker meg. Og jeg kjente med en gang at jeg ble glad - og at jeg må lukke døren til negative mennesker. En gang for alltid.

Og gi meg selv en hamsringstid - nå som naturen forteller oss at vi mennesker også skal gå i dvale. For om litt; snur solen - og da kommer de kraftfulle og solrike energiene tilbake - inn i livene våre.

Tørre å la være å være flink pike - og ikke gjøre noe fornuftig hver eneste dag.

(Foto; Werner Anderson)

“I think therefore I am.”

— Rene Descartes

Sommerfugleffekten. Og andre forunderlige tilfeldigheter.

Det tok tid før jeg forstod sommerfugleffekten. At en sommerfugl som slår ut vingene sine for å fly et sted i Afrika - påvirker tornadoer i USA. Jeg gikk rundt og tenkte mye på det - så for meg sommerfugler og naturkatastrofer. Og så gikk puslespillet opp for meg. Selvfølgelig ! Alt henger sammen med alt - og tilfeldigheter er så langt fra tilfeldig som det kan virke som.

Jeg pustet lettet ut og gikk på Deichmann og lånte enda en vanskelig bok, denne gangen av Remi Brague - merkelig og eksentrisk tekst. Akkurat slik jeg drømmer om, og er på vei til, å bli selv. Jeg trodde at boken lå langt over mitt nivå og at ingen ting ville bli husket, men små forunderligheter i boken satte seg fast likevel. Så jeg skal tilbake og låne en bok til av ham; om eksentrisk kultur. Likebarn leker best med andre barn som er like rare tenker jeg.

Og alle disse merkelige tankene gjør at jeg ikke er en suksess på datingappene - en sa det rett ut til meg at en så rar person som deg - får ingen her inne. Ta meg du, som både er gift, røyker og har stygge tenner.

Jeg takket pent nei igjen. Egentlig burde jeg ha slengt noe dritt til ham, men har ikke ord som er dritt.

Og jeg tror på tilfeldighetenes lykke; som i Italia da jeg hver eneste dag drakk et glass med ferskpresset appelsiner og bareieren ville ha meg med inn på bakrommet og kysse meg - selv om han hadde en ring av gull på fingeren sin - verdens signal på at en er gift. Jeg har kysset gifte menn før, lenge siden nå, så jeg bestilte heller et glass med appelsiner til - og han var en italiensk mann, så han spanderte det på meg. Og neste dag var gårsdagen glemt og jeg satt der igjen hos ham og drakk flytende appelsiner og så ut over Middelhavet - og drømte meg tilbake til min italienere - han jeg kledde meg naken for; helt frivillig og med erotisk glede.

Det er tilfeldigheter som gjør livet krydrete - det er det vi forteller om til andre. Det er det som gjør at øynene våre gnistrer og sier at se meg, jeg er velsignet med det magiske, det vi ikke kan fortelle om på forhånd eller lese ut av i analyser. Men løfter vi blikket, ser vi at tilfeldighetene er livets puslespill - og faktisk er summen av det å leve. Som det står på gravstøtten til den unge mannen jeg ofte stopper opp ved; Fly langt, fly høyt. Noen tør. Andre tør ikke. Men jeg kommer ikke til å gå på bakrommet til bareieren å kysse - det er mye magi i et flytende glass appelsiner også. Hvor kommer de ifra ? Og hvordan endte de her hos ham - Amalfikysten i Italia.

Attraversiamo.

Jeg er ikke god på small talk - eller mer ærlig sagt, så synes jeg det spiser opp av livets sekunder.

Foto; Werner Anderson

“Man we were killin´time....I guess nothin´can last forever...”

— Summer of 69, Brian Adams

Menn som blir fornærmet

Vet ikke om det gjelder begge kjønn, men jeg erfarer gang på gang at menn blir så fornærmet når jeg takker nei til en date. Inne i mellom et fint liv, føler jeg meg noen ganger ensom uten nærhet. En som stille hvisker meg vakre ord til meg i morgentimene, som smiler til meg uten en grunn - som lytter mer enn snakker. Da er den korte medisinen noen uker på en datingside. Jeg holder sjelden lengre enn et par uker, men da har jeg også fått min oppfriskningsdose med at jeg blir sett. Jeg er ikke usynlig, noen vil gjerne bli kjent med meg - og helst møte meg.

Men hver gang det fortelles om hva de har spist til middag, spørsmål om hva jeg skal gjøre i dag - føler jeg meg fanget. Jeg burde tåle det - men slike menn tar fra meg gode sovetimer. Så da sender jeg et svar om at “Takk så langt, men jeg tror ikke dette er meg”. Og så skjer det nesten hver gang; jeg får et fornærmet svar og at det er de helt enig i og at jeg er…..de skriver ikke dritt, men det er en fornærmet undertone i ordene de velger.

Jeg tenker at dette svaret sier mye om dem, mer enn det de skrev for bare et par timer før de ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Den siste hilsen er en barnslig blokkering av meg.

Er der fordi menn - fortsatt - er jegere - og vi kvinner bytte? Skal de lissom alltid klare å legge ned byttet - og i alle fall ikke tape ansikt med at jeg, altså byttet, er den som takker (pent) for meg?

Jeg lever et så innholdsrikt og selvstendig liv, men ja, jeg har også nok plass til en kjæreste eller elsker, hvis jeg er der at jeg ønsker å kle av ham, men livet uten den erotikken er også fint. Men selvstendigheten min er så sterk, at jeg (dessverre) reagerer å skulle gi en statusoppdatering på mitt tidsbruk en helt vanlig onsdag.

Men denne gangen skal jeg holde ut mer enn en uke eller to - bite meg fast i alle fall i en måned. Så kanskje jeg møter en som ikke lever i fortiden sin - eller vil ha statusoppdatering på min dag.

Og så drar jeg til Italia igjen - og der er det kjærlighet i luften - og masse vidunderlig flørt.

Vi er som ensomme vanndråper - som til slutt samles i det vidunderlige havet.

Foto; Werner Anderson

“
Where there is love, there is life”

— Mahatma Gandhi

The Blood of God

Var det en åpenbaring? Opplevelsen jeg hadde på vingården i Toscana denne sommeren? La meg ta deg inn i selve hendelser og hvorfor jeg tenker slik ? Jeg drikker ikke vin. Vin er ikke en del i livet mitt - og jeg har vært sober i over 30 år. Svært sjelden er jeg sammen med mennesker som blir overstadig beruset - jeg har nok av venner som ikke drikker. Vi er like - og har samme innstilling til selve livet - som vi ser på som en gave som bør forvaltes varsomt.

Jeg er i Toscana med en gjeng fine mennesker og en av dagene er det et besøk på en vingård. Tanken kom som et lite vindpust om jeg skulle droppe å bli med - men så tenkte jeg at Toscana er så vakkert, oliventrær og vinproduksjon - at jeg også ville oppleve dette. Og det er over 30 år siden jeg la alkoholen bak meg - og siden har jeg levd godt uten antydning til å drikke igjen. Jeg ble med - og så kjørte vi på svingete veier til denne familieeide vingården. Det var stille og fredfullt da vi ankom. En utrolig utsikt ut over det typiske landskapet som er her i Toscana. Jeg kjente på en stor ro - og ja…var det ikke takknemlighet?

Eieren tok oss med til en bakhage under en teltduk og på et bord stod tallerkener med italiensk mat; tomater i olivenolje, ost og spekeskinke. Alt ventet på oss. Eieren begynte å fortelle om hvilke viner det skulle smakes på - og så tok han oss inn i hele gårdens historie. For dette var hans levebrød - og store deler av Toscana er som ham. Produserer kvalitetsprodukter som hele verden vil ha.

Mens jeg satt der med et vakkert glass med vann - og menneskene rundt meg smakte på de ulike vinene, jeg kjente dufter fra deres glass kom til meg - og så forsvant de igjen. De kom, ble en liten stund - og beveget seg videre i den varme sommerdagen i Toscana. Og så åpnet hele landskapet seg. Alt ble lysere og nesten gjennomsiktig - og alle forstyrrende lyder av small-talk forsvant. Det var meg, bare meg i Toscana. Og jeg tenkte at jeg også skulle hit - for å oppleve denne freden. Og det er egentlig merkelig at jeg som sober skulle få denne åpenbaringen på en vingård i Toscana. Jeg tenkte at det var en gave fra Gud - for at jeg respekterer dette landet, disse menneskene - som har en lidenskap for vin. Det er ikke min greie mer - for jeg har fylt den delen i eget liv med mer, noe annet gir meg en stor lidenskap til selve livet. Og så takker jeg, sender min takknemlighet ut med vinden - som bare et øyeblikk siden var fylt med duftene fra en - helt sikkert - magisk vin.

Jeg er meg nå. Hele meg. Jeg vet hvem jeg er. Og hva jeg står for. Alltid. Overalt.

Og så møter jeg Dario.

Jeg sitter på flyplassen i Roma - på vei hjem fra Toscana. Flyet er en time forsinket, men det gjør ingen ting. Hendelser jeg ikke kan gjøre noe med, lar jeg ikke krype under huden på meg.

En kul ung mann sitter ved siden av meg. Jobber innen fashion tenker jeg. Og så spør jeg ham. Det stemmer - han har sitt eget klesmerke og er kreativ innen musikk. Kreative mennesker er ofte lekne på flere områder. Og vi begynner å snakke sammen. Jeg fordyper meg i italienske luksusmerker og episoder fra Masterten min kommer fram i bevisstheten. Og så kommer samtalen inn på vin. Han blir forundret da jeg sier at jeg ikke drikker.

Jeg forklarer ikke hvorfor - det er ikke settingen til det. Jeg ønsker ikke medynk, bare en samtale med gjensidighet. Og så sier han at vin er “Blood of God” - og da forstår jeg opplevelsen på vingården; den var sendt av Gud - Il dito di Dio - for å vekke meg og si at jeg også er helt ok. Der i det vakre landskapet - med et glass med vann.

“My grace is all you need, for my power is the greatest when you are weak.”

— The Bible, Korintene, 12.3

Brad Pitt. Og den lydløse flowen.

Rollefiguren Brad Pitt spiller, forteller i filmen The F1 om hvorfor han kjører racerbil - og hva han higer etter, i hvert eneste løp. Det er den lydløse følelsen av flow - som sjeldent, men noen ganger overvelder ham med stillhet og en følelse av noe tidløshet. Det er ikke alt det andre som er en del av alt som vises i filmen F1. Vi får oppleve dette i en scene i The F1.

Og jeg forstår hva han mener. De mikro-øyeblikkene jeg får - eller mer opplever, når jeg vet med meg selv at jeg er tidløs - så sterkt at jeg ikke bare prøver, men holder pusten.

De er som små vakre lydløse øyeblikk - og det er de som gjør livet mitt verdt å leve. Ikke de store hendelsene som livet mitt er fylt opp med. Men de mest intense øyeblikkene jeg lever i - de banker på døren min og fyller meg lys, energi - og en eksplosjon av takknemlighet.

Det er vanskelig å fortelle om dem. Fordi de med ytre ord blir så tomme for den intense følelser som de fyller. Jeg har ikke sluttet med å fortelle om dem, men mer gjort dem om til hendelser som har gitt meg noe, en glede som alle forstår.

Men den intense energien som er i dem - de kan bare Brad Pitt og jeg fullt ut forstå. Uten Brad Pitt sin rollefigur som en aldrende kjører, blir filmen en racerbil-film, men ser jeg bort fra det; har den et vakkert budskap. Noe om å være tro mot seg selv - og sine verdier. Og ikke prate så mye om egne ideologier, men la ens praktiske visninger - bli det som andre, hvis de er interessert, ta noe lærdom og kunnskap - fra en eldre. The Elders - som er de som har levd lengst - og har visdom.

Skuespilleren Brad Pitt, som er 61 år, sober og med en utrolig veltrent kropp - får The Elders til å bli noe annet enn en gammel mann. Han blir tidløs i filmen - han blir som et ordløst og lydløst flow for meg - da jeg går ut i sommernatten for å tusle hjem, ordløs - og krype opp i sengen min, og vite at flere slike øyeblikk vil komme.

Mitt manus til min neste bok “Øye´s metode” er om visdom fra The Elders - og på en eller annen måte skal jeg ta med meg Brad Pitt inn i teksten. Det er noe essensielt med ham, ikke bare rollefiguren, men den han har blitt etter at han ble sober. The Elders har en visdom som de unge kan få, hvis de vil lytte.

Foto; Werner Anderson

“I was pretty much on my knees, and I was really open,” Pitt said. “I was trying anything and everyone. Anything anyone threw at me. It was a difficult time. I needed rebooting. I needed to wake the f—- up in some areas. And it just meant a lot to me.”

— Brad Pitt

Pauser. Er bra når de er bare pauser.

Jeg har sagt til meg selv at jeg trengte en pause fra skrivingen, tid mellom siste bok og den neste. Men pauser er farlig i den forstand at blir de for langvarige, så er akkurat det den nye tilstanden. Vi lurer oss selv noen ganger. Som om sommeren - da vi har pause fra vårt sunne kosthold og skal kose oss - og med det menes mat og drikke vi putter i oss - som i lengden ikke er bra for oss. For det er så lenge til høsten, hvor vi igjen skal ta på oss jeansen som strammer litt mer enn tidlig på våren - og vi forstår, men vil ikke helt innrømme at alle glassene med vin, de vidunderlige sausene til grillmaten og ikke minst; all den økologiske nydelige isen. Dessverre, så kommer det en tid etter nytelsen.

Akkurat den følelsen jeg har etter å ha elsket. Det er interessant å reflektere over tiden før, selve sex-akten - og den utmattende tiden etterpå. En jeg noen ganger lengter etter, T, ville ikke bli rørt ved når vi lå der utmattet ved siden av hverandre og pustet ut. I starten ble jeg litt lei meg av det, men så skjønte jeg det. Han ville være i seg selv - med seg selv. Selve etterakten ble en pause for ham.

Pauser er bra i den forstand at det deler opp livet - og ekstra bra hvis en bruker de til å pause positivt. La alle elektriske dippedutter også få pause (er snart litt lei av å si det/tenke det) - men en pause er til for å kjede seg også. For jeg erfarer at da titter kreativiteten fram; og skaper vidunderlige refleksjoner.

Et av barnebarna mine, lille Gustav passer jeg hver eneste uke - slik at Dan kan få jobbet. Dagen har sin rytme - jeg går hjemmefra ned til Grød på nedre Løkka, spiser havregrøt, går gjennom byen ut til Munchs brygge - og ender på Deichman Bjørvika for å krabbe i det store fine lekerommet med masse bøker. Der blir jeg også kjent med mange pappaer (det er mest pappaer der) - og det er så mange interessante mennesker. Og så lett å få i gang en samtale. Alle starter med barnet…hva heter han? Hun? Hvor gammel er Sara?….og så triller samtalen videre.

Så kommer pausen - Gustav skal sove en times tid. Og da sitter jeg ofte på en benk ytterst på Munchs Brygge og ser på både måker og mennesker. Og det å gi meg selv en time til ingenting - er godt for meg. Kanskje det også har noe å si at jeg tenker over pausen - og viktigst; jeg tillater den. For mange er redd for å ikke gjøre noe hele tiden, være aktive - være nyttige. Og når pausen er over, Gustav er våken og søt - ringer en venninne meg og sier; jeg er så stresset…jeg klarer ikke….Og jeg tenker at jeg bør gi pause-filosofien min videre til henne. Når hun er klar for den.

Og mest jeg går hjemover, smartklokken viser at jeg har gått over en mil denne dagen, tenker jeg over at nå skal jeg skrive igjen, for den neste boken ligger klar i hodet mitt, den må bare komme ut og inn i Macen.

Og jeg skal også skrive om pauser der. For pauser er kanskje et lite mirakel - for langvarig god helse.

“Jeg takker for at jeg tydelig og ofte hadde tanker om hva et liv i pakt med naturen virkelig er.”

— Til meg selv, Marcus Aurelius

Pause for helsen - pauser for krativiteten.

(Foto; Werner Anderson)

Løgn, løgn - og atter løgn.

Hvor er sannheten, tenker jeg. Det skader ikke meg, gjør ikke meg noe, at du juger så mye. Men hva gjør det med deg? Og ditt liv? Er du mer i løgnen enn i sannheten - og har alle løgnene skapt deg en forestilling om et liv du sånn egentlig ikke lever?

Alle lyver, sier han. Jeg har løyet hele livet så… Det er sjelden jeg hever stemmen mot mine venner. Som jeg er glad i - og ønsker å være sammen med. Ikke hele tiden, men sånn inne i mellom. Og blant disse jeg har som venner, er det to som er storløgnere. Men til ham sa jeg; nei, det er ikke slik at alle er løgnere. Jeg lever etter en sannhetsideologi. Og for meg som tørrlagt er det å være ærlig grunnsteinen i edruskapet mitt.

Du må da ha skjønt det at alt hun sier er løgn, sukker en annen felles bekjent av henne. Joda - når jeg får tenkt meg om så stemmer ikke historiene særlig godt til en normal virkelighet. Men der og da, sa jeg bare noe som “så heldige dere er…”, men på veien hjem kom de rasjonelle tankene. Og jeg falt ned på at jeg orker ikke å konfrontere henne med det. Men det betyr at treffene våre blir sjeldnere - for den tiden jeg bruker i løgnens univers er bortkastet. Ingen ting av ordene er hentet fra virkeligheten. Og jeg vet ikke, men jeg tror at hun tror at vi som lytter ikke avslører henne. Hun er dermed i en dobbel løgn.

Og så ser vi på henne og lytter - og vet at det bare er fantasi. Noe jeg har lagt merke til er at venner, eller mer bekjentskaper, kommer og går. For de fleste av oss gidder ikke bruke tid på noe som er luftslott. Jeg vet i alle fall for denne sommeren, så lar jeg løgnen hvile fra meg - så kommer jeg hjem her jeg har venner som lever i sannhetens univers.

Og min andre venn som juger? Han sier i alle at han gjør det - så hos ham er det bare å skrelle av alle de store fantasihistoriene - for innerst inne er han en fin fyr. Og han er mer nok av det - bare han hadde forstått det selv.

“1. We admitted we were powerless over alcohol — that our lives had become unmanageable.

The Twelve Steps, AA”

— Quote Source

I bøkenes verden er det sannheter, løgner - og store fantasier. Men bærer du mest sannhet i deg - i ditt eget liv?

Foto: Werner Anderson

Det store i det lille. Om å trives.

Jeg har vært i en liten by på Sørlandet, vakker sol og folketomme gater. Det var stille overalt. På det lille hotellet jeg bodde på, selvhjelp uten synlige ansatte, ble jeg glad når jeg hørte noe fra naborommet. Hvor var alle menneskene ? Men det er ikke mange som bor her i denne byen ut mot havet - hvitmalte hus, kjerka og selvfølgelig et passe stort kjøpesenter. Men der var det også folketomt.

Foredraget mitt om trender og livet var krydret med forskning, fakta - og egne små historier. Også til slutt om alkohol og boka mi. Og det kom mange spørsmål til slutt. Så sier en mann at heldigvis lever vi små liv her - og dermed blir alt om kosthold, trening og søvn litt fjernt. Det stemmer nok, jeg så ingen som løp forbi meg når jeg gikk langs havet. Og hadde de ikke hunder her ? Så jeg i det hele tatt noen som luftet en hund ?

Men jeg møtte noe annet. En solidhet i det å leve. En rolighet i det å stå ved sine valg. Hun som hentet meg på flyplassen skulle snart feire 50 års bryllupsdag - en vital og livsglad kvinne. Fire barn og 13 barnebarn. Alle i solide forhold. Og han som hadde invitert meg, han var like solid. Jeg så det i blikket hans. Billig flørting var helt fraværende. En varm person som fortalte om livet sitt da vi dagen etter kjørte en times tid tilbake til flyplassen.

Selvfølgelig kom det fram at noen drakk litt mye i den lille byen også. Og noen ble single etter et langt ekteskap. Jeg fikk gode samtaler med en kvinne om dette etter foredraget. Men det var det solide i denne lille byen jeg ble så bergtatt av. De har ikke alle de tilbudene vi har i storbyen Oslo, kanskje derfor må de, eller de har masse tid til å vende blikket innover, ikke bare til seg selv, men til familien sin, pleie og elske den, at det over tid blir enda mer solid - som et vern mot lettvinthetens syklus som jeg finner her i storbyen.

Kan jeg ta med meg lærdom fra den lille byen ? Fra det lille hjertet til det store hjertet ? Klarer jeg å dyrke verdien om solidhet og langsiktighet inn i mitt fargerike liv i byen? Det handler om å se - eller ville se - alle de små historiene som utspeiler seg også her i byen. Jeg har allerede begynt - prosjekt “solidhet” er magisk - og ikke noe gammelmodig og fortidig.

“All that we are is the result of what we have thought.”

— Buddha

Vi kan lære fra små samfunn - og ta det med oss inn i byens energier.

(foto; Werner Anderson)

Like a Rolling Stone. Ensom i verden.

Mikrovaner og store kunstere hører sammen - den gjentagende handlingen gjør at de blir gode. Enten du er skiløper, forfatter - eller musiker. Har lest hundrevis av intervjuer med store mennesker - og alle sier at de bare må gjøre det. Når familien er i skibakken i Sveits, sitter de heller på hotellrommet og skriver. Jeg er ikke stor - men kjenner meg igjen i manien med å ha fokus - stenge alt ute. Har alltid vært en drømmer - en kreativ sjel som finner et lite frø - og det blir min oppgave og få det til å vokse. Og Clear skriver i Mikrovaner at knytter du en ting du gjør (gjerne en ny vane) til identiteten din og lyst/glede - så lykkes du. For selv så elsket jeg å sitter på lesesalen i SV-bygget på UiO seint om kvelden og lese. Og lese. Være i den dårlige luften, høre studenten ved siden av meg bla om i boken sin, legge fra seg blyanten, men så ble han stille igjen. Alle disse mikrolyder som forteller om liv - som jeg fantaserer om videre.

Skrivestue heter det. Et sted det er lovlig å bare ha fokus på en ting. Men jeg har slike skrivestuer overalt; de skapes der jeg er. Og selv er jeg helt uten noen fristende apper på mobilen - så klikke-mani eies ikke. Ingen ting kan måle seg med Mac og meg som forenes over tastaturen. Eller svømmemetrene jeg har en hemmelig avtale med om en økning. Mine svømmedrømmer legges ikke ut på Strava - men blir bare synlig for meg i et lite notat. Du svømmer så langt nå Gunn-Helen - og neste gang så….Ingen over, ingen ved siden, er jeg som en Freia sjokolade i mitt indre liv.

Hvorfor kom du til meg i natt ? Bob Dylan sitter og er kreativ. Midt på natten. Han sover ikke ved siden av henne - men sitter på en vond hard stol - og kanskje skaper han “Like a Rolling Stone” - han sier at jo, jeg ville jo se deg - det er derfor jeg kom. Og han tenker ikke særlig over det, at han skriver og spiller på gitaren. For ordene og musikken er i ham, en del av ham - og ikke noe som er utenfor ham. Musikken er i ham - og han er i musikken.

Etter å ha sett filmen om ham - gikk jeg hjem og lyttet til “The very best” i mørket. Og tenkte over mennesker som heller vil ha en stor fokus, enn å multitaske verden. Andre kan gjøre verden fargerik, mens vi små og store sære, kan gi verden stjerner. Ikke jag etter månen når du har stjernene er noe som sies i filmen. For stjernene gir nok av drømmer - for oss alle.

I morgen skal jeg se filmen igjen. For å drømme meg inn i kreativiteten. Og også lære av en stor mester som har gitt oss Blowing´in the Wind.

Ensomhet i det ytre.

(Foto; Werner Anderson)

“All I can do is to be me, whoever that is.”

— Bob Dylan