Jeg er ensom. Skriver hun.
I går var jeg helt alene. Meldingen kommer fra en jeg kjenner, som lever solo som meg. Jeg fikk i et nanasekund lyst til å svare at det gjør jeg også på noen dager. Og at det er helt normalt å være en del alene når en lever solo, det er sommertid i byen og spesielt også er uten jobb og uten familie i byen - slik hun har det.
Men jeg tok meg i det. Ingen grunn å såre et annet menneske. Men alene-setningen satte i gang en del tanker og refleksjoner. For det første har jeg erfart at jeg er venn med alenetiden min. At den er god og innholdsrik - fordi jeg gjør den til noe positivt. Det aller viktigste er kanskje at jeg ikke går inn i en offerrolle - sånn stakkars meg. Ja, vi er mange som lever solo. Ja, vi kan føle oss ensomme. Ja, vi kan ha dager vi også er helt alene - med bare oss selv. Men også mennesker som lever i parforhold kan føle seg ensomme. Jeg har vært der - og den ensomhetsfølelsen er verre enn den jeg noen gang har følt som solo. Det er på en måte enklere å forholde seg til sin ensomhet - hvis det er bare jeg som kan gjøre noe med den.
Hele denne sommeren har jeg vært i byen. Har begynt å løpe tidlig om morgenen i Frognerparken, går en mil så og si hver dag - og har små gleder i hver eneste uke. I går ble det lunsj med min bestis og kjæresten hennes. En lang tid sammen mens vi drakk te og spiste deilige croissanter. Jeg fortalte om språk-kurset jeg skal ta til høsten - friske opp italiensk og også samtidige lære buddistisk meditasjon. Noe kjent og noe helt ukjent. Og på begge stedene vil jeg møte helt nye mennesker. Som helt sikkert vil krydre min ensomhet, gi næring til glede - og refleksjoner jeg kanskje aldri ville ha tenkt helt alene. For i fellesskap blir vi større enn bare du og jeg. Vi blir en ny enhet - som heter vi.
En dag, kanskje ensom - kanskje i felleskap.
foto; Werner Anderson
“To live alone is the fate of all great souls”