Mennesker jeg er nær. Men ikke kjenner.
Det er lørdag og jeg ligger på sengen og leser “Sameproblemet” - en av de vakreste bøkene jeg akkurat nå vet om. Og hele tiden ser jeg for meg min samiske mormor, kjenner lukten hennes, bevegelsene, den lange hårfletten og de fine blusene hun fikk skreddersydd. Alt dette ytre. Og inne i seg var hun en same - som sprengte ut i alle hennes ytre trekk. Jeg elsket henne - og elsker henne enda.
Og så går tankene, når jeg tar meg en mikropause fra lesingen, til t-baneturen i går. Fra Oslo vest til øst i byen, en reise i generasjoner, i kulturell tilhørigheter, til forståelser og uforståelser vi alle har - fordi vi bærer på ulike historier. Klokken var bare halv tre, så det gav rom for å la blikket mitt vandre rundt på de få menneskene som også satt der fra Jernbanetorget. Og på den andre siden - satt det et ungt menneske. Vakker og skjør, smal og på en måte helt kjønnsløs. Var det en ung gutt eller jente? Jeg så intenst på ham, men i det skjulte. Han, jeg valgte at det var en gutt, en ung mann snart, bar på trekk fra Peru kanskje, eller så tilhørte han forfedre som i gamle dager ble kalt indianere av oss hvite. Han satt som hun modellen i “syk pike” av Munch, gjorde seg selv smalere og for meg virket det som om han ønsket å bli smeltet bort. Han hadde et papir mellom hendene, og i jakken sin hadde han festet noen penner og også noen klyper. Sånne i tre som kvinnene brukte for å henge opp klesvasken ute med. For den gangen i min barndom, var det kvinnene som hengte opp klærne til tørk.
Han skilte seg ut - fordi han ikke knuget en mobil mellom hendene, eller satt med ørepropper i ørene. Du er en vakker alv, som ikke passer inn her i denne verden. Finn dine tenkte jeg. Men, som dere vet, en fredfull t-banetur finnes ikke. For på Grønland kom det ombord 5 jenter - som alle bar hodeplagg foruten en og alle gikk i sort, side klær som skulle skjule kroppene deres. Men ansiktene bar brunkrem og et lag med maskara - og kinnene skinte i svakt glimmer-støv. Og i den alderen er det et must å snakke høyt og tydelig. Om hasjlukt fra gutten i leiligheten under, om at hun ene lagde middag hver eneste dag siden moren jobbet så mye, om gode karakterer, de alle fikk, 5 og 6, og om oppgaver som skulle leveres på skolen. Dere er vår framtid, tenkte jeg. Snart er dere jurister og leger, ikke vasker gulv som kanskje mødrene deres gjør.
Og så oppdager de alven på den andre siden. Han merker det, men viser det ikke. Krymper seg enda mer. Og jeg tenker; her er vi mennesker som er nær, på denne tog-turen, likevel lever vi i tre ulike universer. Alven, de skoleflinke jentene og meg. Og vi ser hverandre, men ingen av oss vil huske de andre, ikke alven eller meg, når t-banen stopper på endestasjonen, og vi alle går av. Hvor vet vi ikke, bare den som har sin egen vei.
Oss mennesker i mellom - synlige og usynlige på samme tid.
Foto; Werner Anderson
“I am not invisible. I am here. I am seen.”