Råd fra døende. Om livet.
Hele den siste uken har jeg lyttet til to amerikanske skuespillere som nå begge er døde. Jeg har vært nær dem, jeg har følt dem - og også så har jeg dermed stengt min vanlig verden ute. Den ene døde av ALS og den andre av kreft. De har preget min uke, fylt mine tanker og gitt meg et håp om at livet som er en gave bør omfavnes med kjærlighet - og ikke tas som en selvfølge. Det har vært en god uke - jeg har falt inn i en ro som har gitt meg en takknemlighet - over livet. Dette er mennesker som - slik jeg forstår det - har hatt gode liv med nære relasjoner til både familie og venner. Og begge har hatt karrierer som de har elsket. Men på dødens terskel har de begge reflektert over hva som har vært - og bør være - essensen i våre liv. Og det jeg reflekterer over er at begge to har avfunnet seg med der de står; på terskelen til døden.
Den ene reflekterer over egen søken etter en Gud, noe som er større enn en selv, enn oss alle, har vært en søken hos den ene som har gitt ham en god ro. Jeg er ikke i mål sier ham, er vi troende noen gang det ? Selv er min søken min tro og mitt sted for en undring jeg aldri helt vil komme i mål med. Det å skrelle bort alt utenforstående vi alle blir fristet av, og ofte tar vår fulle oppmerksomhet, er det godt å høre dem begge i små videosnutter på sosiale medier hvor de er forent med seg selv. Hva gjør livet verdt å leve. Som å være en god foreldre, velge flokken sin, venner med omhu og finne det som gir deg gnist. For den ene var det å være skuespiller, det gav ham gnisten. Og vite at hverdagslivet ikke er en selvfølgelighet som også kommer i morgen, men at den du er midt opp i dag, en kopp te, samtale med en venn - et besøk til den nære familien, alt er det som ikke bare gir livet mening, men som er selve livet.
Den ene snakker om å elske - mennesker. Ikke bare i kjærlighetsforhold mellom to partnere, men selve kjærlighetsevnen kan utøves også mellom venner. Selv gikk en venn og meg jeg ned til Nationalbiblotektet i morgenskumringen for å spise havregrøt til frokost. den samme uken. Og samtalen fløt uten ubehav hele tiden. I ettertid tenkte jeg på hvor godt og verdifullt det er med en venn som ikke er kritisk til meg, som ikke skal bli belærende eller irettesette meg i mitt levesett. Jeg kommer fra et hjem med takhøyde sa ham til meg - og der ligger mye av visdommen til at han og jeg trives på våre vandreturer. Slike relasjoner gjør meg godt - og jeg kan vokse som menneske i samvær med ham. Den siste daten jeg var på - med en annen forfatter, ble mye ham og hva han drev med. Og hans hverdagsliv var så annerledes enn mitt. Mens jeg er opptatt av kosthold og helse, er nok hans Fjordland og for tiden lite eller ingen trening. Og da han sluttet å sende meg sms for en neste date, falt jeg til en ro om at jeg skal bli mer bevisst på hvem jeg velger å bruke tid på. For turen langs fjorden var like fin - som alene-menneske.
Nå er det helg - og foran meg ligger det en ny uke, med en ny kunnskap jeg har tilegnet meg fra de to som nå ikke lever her lengre. Jeg skal gå inn i uken med en kraft jeg har fått fra dem begge to.
Vi hører det hele tiden, vi vet det hele tiden - og likevel jager vi for å leve i fremtiden - vår Nextopia.
“The saga of life is short, but the memory of a life well spent is eternal.”