Luksusverdenen. Farvel min venn.
Luksus har vært min lengsel, mitt magiske og mytiske utenomjordiske verden. Jeg har gjennom produktene deres blitt løftet inn i en annen verden, enn den jeg vanligvis vandrer i. Jeg får blikk fra andre, hvis merket er synlig, ikke for mye, bare såpass at de som bør kjenne det igjen, gjør det.
Jeg er forandret nå. Men kunnskapen jeg har om dette magiske markedet bærer jeg fortsatt med meg; en Master in Luxury Management fra Italia - har gjort at all kunnskap og erfaringer jeg tilegnet meg den gangen, fortsatt er med meg. Men magien, den som små barn opplever i timen før julegavene åpnes, den har forlatt meg. Jeg er ikke der lengre, jeg tilhører ikke den verden mer. Og det er ikke et savn, og det forundrer meg - mer et stille farvel til noe som har reddet meg i mine mørkeste stunder.
En kveld, i timene jeg var i innsovning, kom det til meg at luksusmagien er lik avhengigheter, ikke noe forskjell. Jeg har vært der også, alkoholavhengig og tørstet etter enda et glass med den berusende drikken. Og hver gang lindret den et sultent meg, hver gang fikk jeg det jeg bad om. Men bare i noen minutter, kanskje timer, for rus varer ikke, glansen forsvinner, magien forvitrer - og jeg blir sittende igjen enda mer sårbar enn før det første glasset.
Hvorfor får jeg disse tankene nå - i desember med glitter og glans i den byen jeg elsker. Hvorfor framstilles denne tiden slik - som er den viktigste for alle oss troende, som er så langt fra den glansete verden vi kan komme. Jesus ble født i en stall, lagt i en dyrs krybbe (for vann kanskje) - og dette viktige momentet foregikk ikke i en stort rikmannsbolig - eller for å overføre sannheten til min luksusverden, ikke inne hos en av de store luksusmerkene som nå har butikk i Oslo. Hermes og Prada, jeg gikk innom dem begge i går. Alt fra døråpneren som (kunstig ?) høflig spurte om “hva kan vi hjelpe med deg i dag?” - akkurat som jeg vanket der hver eneste dag og handlet vesker og annet til tusenvis av kroner. Jeg så ikke ut som en som har mye penger - men der og da; det betød ingen ting for meg. Jeg bærer på en styrke som ikke kan måles i en veske til 35.000 eller noe enda dyrere. Hvordan en veske ble vist meg, en stiv og kunstig framvisning av han bak disken. Jeg kjente han igjen; fra tidligere, fra en annen butikk i Hegdehaugsveien - som ble nedlagt. Drømmer er vanskelig å selge, vanskelig å skape, for de må ha noe gjenklang i ens liv - noe som gjør at det luksurøse bare en en liten puslebit i ditt liv. Mitt liv skal få nye puslebiter, men det blir ikke fra de luksusmerkene jeg tidligere elsket.
Jeg hater dem ikke - bare ikke elsker dem lengre.
Jeg lengter ikke mer etter luksus - magien er knust.
(Foto; Werner Anderson)
“Smart people always choose comfort over luxury. ”