Enslig i jula, ikke ensom.
Jeg vet, og hører fra øst og vest at julen er tid for familie og venner. Og at det er dette som er slik en juletid skal være. Ofte sies dette i kontrast til alle dem som ikke har familie og venner å feire med. Men det er en gruppe til; oss som har både familie og venner. For å ta meg selv; jeg har to sønner jeg har gode forhold til, barnebarn jeg virkelig elsker - og mange venner. Likevel har denne julen være mennesketom. Og det fineste, kanskje rareste ved det, er at når jeg har vandret en mil rundt i skogen og byen - så møter jeg mange som meg. Og vi ser ikke triste ut. Jeg har vært en observatør til detaljer, jeg har gått i en rytme som er positiv - og jeg har vendt ansiktet mot solen og kjent en svak hilsen på at den lysere tiden vil komme.
Jeg gikk innom Godt brød i Bjørvika - og der satt det flere en-personer ved bordene enn gruppesitting. Og de virket ikke triste. Noen var fordypet i en pc, en sjelden andre i en bok.
Men vi var alle samlet - der inne. Og det var oppløftende at enslig-liv ikke er ensomt liv.
Selv, etter selve julaften med 14 til bords, som var både hyggelig og kjedelig, gled jeg inn i 1.dag med et forsett; hver morgen en badstue - så ut og gå. Og målet mitt var en mil hver dag. Og målet mitt skulle være hvordan jeg gikk opp til 8. etasje der jeg bor. Tidlig før badstuen, en kopp latte, Aftenposten nett og en bok av Haruki Murakami om å bli forfatter. Et kapitell, en mil - enkel livsfilosofi.
I dag har hverdagen kommet, - og dagen min er å passe to barnebarn - så da tenker jeg ikke på en mil eller boka til japaneren. Og i morgen og i tre dagen skal jeg følge et Kontemplation-kurs med meditasjon, yoga og skriving. Men det er på Zoom mot Danmark - så på en måte er jeg også her enslig, men ikke ensom.
For tid alene er ikke trist. Vi er ikke ensomme. Vi er mennesker som liker å være i jeg-form, og ikke alltid i vi-form.
“What´s Wrong About Feeling Good?”