Utenforskap

Vi mennesker føler oss utenfor en eller flere ganger i løpet av livet. Noen slike utenforskap kan vare hele livet, helt til vi selv gjør noe med den. For det er en selv som må bringe en tilbake (igjen) - inn i den gruppen, i felleskapet hvis man ønsker det.

Eller at man finner et nytt Felleskap - som en lesesirkel (Biblioteket har tilbud om dette) yoga-treningen eller som jeg også har gjort i AA.

Utenforskap tar opp alle tankene, tar fra deg søvn - og gnager i sjelen din. Det går ut over trivselen.

De kan være store og små - denne rare og sterke følelsen av å være alene, ensom - selv om ikke andre mennesker fanger opp det. Vi bærer alle masker - og er du maskebærer over lengre tid, forsvinner den du egentlig er. Det er trygt der bak masken, du føler deg hjemme - og du tør ikke ta den av.

Jeg ville ikke mer.

Og for en frihet jeg følte når jeg har brutt lydmuren - kommet ut av skapet !

Og akkurat nå - har jeg brutt ut av et lite skap.

Sist var på jobben. Jeg elsker jobben min - har lykkes også. Men så begynte mine prosjekter - alle sammen - å gå veldig bra. Og min rolle, innsatsen minimaliserte. Flott kan jeg si - men jeg fikk tid til overs. Og begynte å kjede meg. Brukte tid på alle de rapportene jeg kom over, leste aviser og så frem til lunsjen.

Men så snek kjedsommeligheten seg inn. Jeg ville være med - mer aktiv. Følte meg alene, ensom i min egen suksess. Så jeg sa i fra til sjefen. Alt sammen, om at prosjektene mine tikker og går - uten den store innsatsen fra meg. At jeg var villig til å påta meg alt. Stilte meg selv til disposisjon uten krav - åpen og med pågangsmot.

Det å være ærlig - lønner seg. Og du får respekt. Merket det på siste avdelingsmøte hvor jeg sa det til alle sammen. Og det rare, eller fine er, at nå har jeg fått nye oppgaver som er veldig meg. Som ansvarlig for et nytt filmprosjekt - producer kalles det kanskje - og jeg får også reist litt rundt i landet.

Ta av masken ! Det gir deg noe nytt. Spennende - og er ikke farlig.

Masker begrenser. Og spiser opp friheten din. Bli fri !

Drømmer

Drømmer er underbevisstheten som kommuniserer med deg. Selve drømmens innhold skjer ikke i virkeligheten, men budskapet er der. Du må bare lære deg å tolke det - ta det til deg.

Her er min drømmehistorie - og hvordan jeg lærte å forstå alle drømmene mine.

Jeg har vært på to stille Retreats ved Vesterhavet i Danmark. Et magisk sted, på en måte Gudsforlatt som vi sier det, stedet er uten mennesker og biler, bare havet, stranden, vinden og måkene.

Under feltarbeidet mitt i Japan vandret jeg på ukjente stier - som gav meg kreativitet - og også grunnlag for magiske drømmer.

Vi er ca 25 mennesker til sammen på disse Retreatene - og det er deilig å være i stillhet. Small talk er det nok av i hverdagslivet - over alt. Sitter du på bussen, deltar du i samtalen med den som sitter ved siden av deg - når den personen snakker i mobilen. Som regel helt uinteressant for deg.

Når mennesker lever avsondret, beskyttet fra utenfor liggende forstyrrelser, som SoMe, og stillheten og roen blir essensen, begynner vi å forme oss bli en enhet - et nytt hele.

Vi begynner å drømme like drømmer - like elementer hos flere av deltakerne. At vi flyr, snø, dyr osv.

Jeg drømte ekstremt voldsom på begge to Retreatene - om død, brann, ulykker - kraftige drømmer som jeg ble ekstremt redd av.

På første Retreatet sa jeg til meg selv på fjerde dag, jeg sa det ut i mørket når jeg hadde krøpet under dyna, at jeg ikke orket å drømme mer. Og fra den natten - og resten av Retreatet, drømte jeg ikke mer.

Jeg trengte hvile - fra drømmene - fra varslene som kom fra underbevissheten.

Det vi lærte var å skrive ned drømmene med en gang vi våknet. Slik det var. Så jeg hadde notatboken liggende ved siden av meg i sengen.

Vi skulle skrive den ned, alt sammen - uten å fjerne noe, eller analysere drømmen.

Og våknet vi midt på natten - i en drøm - så skulle vi legge oss i samme stilling som vi hadde mens vi drømte. Da hentet vi drømmen - fortsettelsen - til oss igjen.

Nå, under siste Retreat, skalv jeg i stemmen da jeg fortalte om min siste drøm under morgenmøte - den eneste stunden vi pratet. Og en av lederne, forfatteren Peter Høeg, sa til meg at vi to kunne ta en samtale etterpå.

Det ble forløsende.

For jeg var redd at drømmen skulle bli virkelighet. Steg for steg, som en dreiebok over hendelser som kom til meg i tiden som lå foran meg.

Men slik er ikke drømmer. De er en varsel, de har et budskap om noe som er, eller kommer til deg. I en annen form. Peter sa det så fint, at Gunn-Helen, begynn å legge merke til mikro-øyeblikk, mikro-forandringer når jeg er sammen med de mennesker som jeg drømte om.

Det gav meg sjelefred. Og lærte meg å lytte og også forstå hva drømmer egentlig er.

PS; det finnes gode bøker om drømmetydning - og mange useriøse. Valg riktig.

Guds partikkel

Ved forskningssenteret Cern, i Sveits, forskes det på vår opprinnelse - de kaller det mørkets materie, men også på det som kalles for “Guds partikkel” - et litt tabloid uttrykk som journalistene liker og forskerne mener ikke er korrekt. Guds opprinnelse.

Bilder fra innsiden av Cern er overveldende - en helt unik verden - årets driftsbudsjett er 1,1 milliarder sveitsiske franc. Norge tror på dette, og betaler 260 millioner kroner årlig for å være en del av letingen etter vår opprinnelse - etter all livs opprinnelser.

Det er de som står bak www - en oppfinnelse som har forandret mitt og ditt liv.

Men finner de grunnelementet til Gud, mon tro ? For finnes Gud i et materie, i noe fysisk som vi kan ta og berøre ? Og vil vi som tror, at også Gud er som oss, noe materielt som var, er og forsvinner igjen, i alle fall ved vår egen død. Kan Gud dø ?

Selv ønsker jeg ikke å gjøre Gud menneskelig.

“Prøv takknemlighet”

Jeg trenger ikke se alt jeg forstår - eller også ikke forstår. Fornemmelsen av en tilstedeværelse er fint for meg.

Jeg har søkt etter noe/ noen utenfor meg selv hele livet. Et anker som er frittstående fra familie, venner, ektemenn og kjærester. Når det kommer til stykket, er det kanskje slik som Benjamin sier i “Gold Digger,” en miniserie fra BBC, at ingen passer egentlig på noen andre i det hele tatt.

Joda, jeg passet på moren min i hennes siste leveår. Joda, jeg passet på barna mine når de var små.

Men er vi egentlig helt alene, når det kommer til stykket ? - som Benjamin sier det i bryllupstalen til sin nye kone. Han vil passe på henne. Og hun på ham. Det er deres store kjærlighet.

Jeg tror sterkt på behovet for å ha en følgesvenn, en som passer på meg. En som er tett på, uten at jeg trenger bekreftelser fysisk på at den andre kan ses, men for meg bare føles.

I vårt sekulære samfunn er det nesten en skam å si at man tror. Det har blitt noe bedre med våre nordmenn med minoritetsbakgrunn, de som ofte har en sterk tro, mer enn hva flertallet av protestantiske nordmenn har. De er i mindretall, de som tilkjenner seg en religion - en tro.

For meg fremstår en muslim eller en buddhist som et menneske som har en vakker (gudegitt) tro som beriker livene deres, gir dem styrke, gir dem trygghet - og fjerner ensomheten. Og den berømte boken “Selvmord” til Emilie Durkheim viser at troende mannlige jøder, gifte og med barn er den gruppen som er mest beskyttet fra selvmord. I den andre enden av skalaen, er en ung ugift mann uten tro, han som er statistisk sett mest utsatt for selvmord.

Tilbake til meg, min tro og Gud.

De, - og jeg - vi er aldri alene.

Gjennom nesten 10 år har jeg ryddet plass i livet for Gud. Min høyere makt. En som er her hos meg. Hele tiden. En jeg kan prate med - og be til. Ikke krav, men først og fremst takker jeg - takknemlighet er en gratis medisin som er underkjent i dagens samfunn.

Og så kom Gud til meg, inn livet mitt. Klar og tydelig.

Og under en samtale med pateren min - sa han plutselig; Jeg ser Gud i deg nå, Gunn-Helen.

Jeg følte en enorm hvile, jeg var der jeg skulle være nå. Omkranset av Guds omsorg - og kjærlighet.

Jeg trenger ikke noe mer i livet.

Neste gang jeg drar til mitt elskede Italia, Praiano ved Amalfi-kysten, skal jeg gå stien som kalles “Guds finger”. Og åpne enda mer opp for alt det jeg ikke ser eller skjønner. Bare føler.

Men Guds partikkel finner jeg ikke. Ikke der på stien, mellom stupbratte fjell ned mot Middelhavet. Og ikke trenger jeg den heller. Livet er fullbåren - slik det er i dag.

“Det er bedre å gå på ski og tenke på Gud enn å gå i kirken og tenke på sport”

— Fridtjof Nansen

Du er hva du sier

Jeg elsker selvhjelpsbøker - ved siden av alle fagbøkene, romanene og Aftenposten. Og jeg har en guilty pleasure for bøker om det ukulte, det åndelige bortenfor Gud og Buddha - alt som forteller meg om det jeg ikke ser, men tror på.

Det gjør livet mitt større - dypere og mer forunderlig.

Og i disse selvhjelp-bøkenes essens - er det en felles mantra de alle forteller oss. At vi skal ha tro på oss selv , ikke gjøre oss selv mindre, men større.

Men hvordan gjør vi det ?

Framsnakking kalte vår kronpris det. Snakke pent om oss selv og til oss selv.

Og det er jammen meg ikke lett.

Lytter du til mennesker, spesielt hvis du spør om hvordan de har det, er det sjelden du får svaret “jeg har det magisk - ja helt fantastisk”.

Jeg sier det - ofte - for jeg vet hvor magisk livet er, etter å ha vært nede i gjørma - og at jeg i alle fall - ser på livet mitt nå som en gave. En andre sjanse. Til å leve igjen.

Men svært ofte sier mennesker; nei, du vet….. alltid begynner de med et men..

De tenker svært sjelden over hva en slik negativ selvforståelse gjør med dem.

Den tyske filosofien Wittgenstein, som bodde i Norge i noen år, sa noe sånn som at “mitt liv stanser der mitt språk stopper”. Dette har jeg tenkt mye på, for i disse ordene fra filosofen, fanger han alt hva dette dreier seg om.

Ser du på deg selv som en liten dritt, blir du en liten dritt. Sier du til deg selv at du ikke greier ditt eller datt - så lykkes du ikke i det ene eller det andre.

Du snakker deg selv ned. Ord for ord. Holdningen din, blikket ditt, språket ditt merkes av dine egne ord - og tanker om deg selv - og til deg selv.

Men, omvendt, med kjærlige ord, en positiv innstilling til deg selv og en framsnakking om og til deg selv, så våkner blikket ditt, ryggen retter seg - og du begynner å like deg selv.

Elsker du ikke deg selv - er du ikke i stand til å elske andre mennesker.

Det holder å elske seg selv. Først. Ærlig. Og inderlig. Så kommer andre mennesker til deg. For du lyser - du skinner og mennesker kommer ut av mørket. Nærmere. Til deg.

Når du har løftet deg selv opp - hjelper du andre.

Og der går enda et år

Det tikker inn en sms om at Ørnulf er død. 52 år gammel - og livet hans er over, som han elsket så inderlig. Det merkelig er, at jeg bare noen dager før smsen kom, gikk igjennom bildene av han og meg - og tenkte over hvor mye fin tid vi hadde delt sammen. Så spesiell som han var - så fine vi var sammen.

Jeg hadde ikke hatt kontakt med han på et par måneder. Han ville, jeg fulgte ikke opp. Oss - var over. Og jeg tenkte at var det over - så er det over. Lukket døra, uten å tenke særlig dypere på hvorfor han sendte meg små fine invitasjoner om oss igjen. Ikke det at vi skulle bli kjærester igjen, men at vi igjen skulle dele mer fin tid sammen.

Jeg har lært av min feilvurdering. For noen mennesker ser meg tydeligere enn jeg gjør selv noen ganger. Ørnulf så mer klart oss, enn jeg gjorde.

Og når han døde, fikk jeg en sterk oppvåkning.

Jeg må leve - slik Ørnulf lærte meg til å leve det. Intenst. Enkelt. Smått i det store. Nært.

Når mennesker vi er glad i dør, tenker vi over livets forgjengelighet. At vi må huske å leve, intenst, sterkt - og i øyeblikkene. Men så går dagene, hverdagen tar oss, rutinene er beskyttende og gode - og vi rett og slett orker ikke å tenke over at akkurat vårt liv kan stoppe, kanskje allerede i morgen, eller seinere samme dag.

Det er alle andre som dør, bare ikke meg. Derfor kommer sjokket, når et ungt menneske dør. Derfor gråter vi, blir også rystet når mennesker midtveis i livet går bort, og enda sterke blir våre emosjoner når mennesker velger å gå bort - ta sitt eget liv.

Ørnulf valgte ikke døden selv, den kom til ham.

Og erkjennelsen, oppvåkningen kom til deg. Han hvisker til meg fra den andre siden; Gunn-Helen; lev slik vi gjorde det. Intenst. Sterkt. Oss, Nært. Smått i det store.

Leken. Nær. Ekte. Varm.

Kjærligheten overvinner alt

Elsker jeg dypt nok ? De jeg bør elske ? Og elsker jeg dypt nok - han som er min soulmate ?

Før var jeg ikke sikker, fordi jeg bare lot hverdagslivet gå. “Jeg elsker deg” sa jeg til min eksmann uten å virkelig forstå hva det egentlig betydde. Jeg stoppet ikke opp, trakk pusten dypt og la inderlighet inn i ordene. Jeg sa det også til ham etter at jeg hadde sluttet å elske ham.

Slik er jeg ikke mer.

I dag er jeg, prøver jeg å være inderlig i alt jeg gjør. La hjertet mitt åpne seg - og gi. Betingelsesløs.

Frans av Assisis bønn er min rettesnor i livet; Det er bedre å elske, enn å bli elsket. Hvorfor har jeg valgt å gi mer - enn det jeg mest sannsynlig mottar - i kjærlighetens univers ?

For det å elske - gjør noe med meg også. Ikke bare den som mottar min kjærlighet. Og elske dypere, transformerer meg til et stort bankende hjerte.

I det siste har jeg likevel tenkt på om jeg elsker dypt nok. De jeg skal elske. Jeg sa det en gang på et AA-møte. Elsker jeg virkelig dypt nok - de jeg skal, og også bør elske ? For hvordan elsker vi ? Dypt nok ? Vår elskede. Våre foreldre. Søsken. Barn.

Det er godt å løfte frem sine livs essenser. Ikke la de gå i hvile, i dvale.

Før elsket jeg ikke betingelsesløs. Da koblet jeg kjærlighet til krav. For meg var en slik kobling giftig - og til slutt jeg brøt denne linken mellom kjærleik og krav. Det gjorde meg ikke noe godt.

De ødela meg, sjelen min. Og også hvordan jeg så på dem jeg elsket. For alle relasjoner smittes av den andre - hvordan den andres perspektiver (om dem) kommer igjennom all de kommunikasjonen vi har.

Og noe jeg har erfart, at tiden spiller inn. “Ja, mamma - jeg skal hjelpe deg med det tekniske med bloggen din, men ikke akkurat i denne uka”. Jeg må lære meg Dans liv, og positiv bli glad når han putter meg inn i et travelt grunder og småbarnspappa-liv . For å gi meg en kjærlighets-handling.

Og når vi møtes, uten krav, uten et overtak fra en av sidene - da er det ren kjærlighet. Og den vil jeg kalle betingelsesløs. Fra begge parter. For det er bare å elske - der og da - og nok hører ikke hjemme her i hjertens univers.

Jeg skal fortsette å gjøre mange kjærlighets-handlinger - for hver eneste gang banker hjerte mitt et ekstra inderlig varmt slag for livet !

“Kjærlighet må omsettes i handlinger - jeg må leve det, ikke bare tenke det. ”

Mamma - nå møtes vi. så skal jeg fixe Macen din !

Avhengighet

En ung mann bærer 3 tynne bøker bort til innleveringshyllen og setter dem forsiktig fra seg. Retter kjærlig på dem. Jeg står stille, litt på avstand - og så går jeg bort til hyllen for å sjekke bøkene da har har gått. Den ene er “Hva er avhengighet” av lege, psykiater og seniorforsker Jørgen G. Bramness, de to andre om Buddhisme og nyreligiøsitet.

Jeg låner alle 3. Slik er jeg i livet, når slike små mikro-øyeblikk, kommer, griper jeg dem. De skal fortelle meg noe.

Jeg har vært tørrlagt i 30 år. De siste 10 årene offentlig om det, og jeg sier aldri nei til å hjelpe noen. Enten det gjelder dem selv eller pårørende. Noen ganger lykkes jeg, hvis jeg kan bruke et slikt ord, andre ganger mislykkes jeg. Noen mennesker vil ikke, tør ikke - og de har heller ikke fått nok konsekvenser i livet sitt. De har fortsatt kona si og jobben. Barna forsvinner ofte ut av livet til den mannlige (og kvinnelige) alkoholikeren før de mister jobben.

Så, trenger jeg noe ny kunnskap om min smerte ? Om det jeg til og med har avlagt eksamen i fra Universitetet i Oslo (kriminologi og avviks-sosiologi) ?

Men på den andre siden, så har jeg nettopp signert kontrakt med Diakonhjemmet Dialog - jeg skal inn i spesialist-teamet - for å hjelpe mennesker med rusrelatert livsstil. I møter der, vil vi være likesinnede - begge parter på hver side av bordet - fordi vi begge kjenner/har kjent på kroppen hva dette handler om.

Jeg bestemmer meg for å lese boken - med et åpent sinn.

Den sier alt. I et faglig klart språk. Ingen fordømmelser om å ta meg sammen, ingen nedlatende karakter-beskrivelse av oss - den flokken jeg tilhører.

Men, etter 30 år som tørrlagt, er det likevel vondt å lese fakta om meg selv. At jeg ikke er, eller kommer til å bli som andre, den store normale gruppen i samfunnet, som er skrudd sammen slik at de lever et liv uten de dype daler som jeg har hatt - og fortsatt vil ha i livet mitt.

Det såreste er om alkoholikerens sensibilitet overfor rusmidler - . Den vil aldri forsvinne. Akkurat som du en gang som barn lærte å sykle, slik at du alltid vil huske å sykle når du tar frem sykkelen igjen, slik er vi avhengige skrudd sammen også. Det ligger der latent. Jeg vet dette fra AA, vi sier at vår avhengighet er en uhelbredelig sykdom, som også den medisinske verden definerer det som, men likevel.

Jeg vet at jeg aldri kan drikke igjen. Ikke normalt som andre. Og derfor vil jeg aldri - noen gang - tørre å ta det første glasset. Jeg vet at da raser jeg ned i gjørma igjen.

Likevel, jeg vet det og nå vet jeg det enda sterkere. Kan jeg si det det så rart ?

Takk du Jørgen G. Bramness for boka. Jeg skal lese den en gang til. Denne stille søndagen, hvor verden utenfor soveromsvinduet mitt hviler - og jeg har igjen funnet roen, fordi jeg aksepterer at jeg er den jeg er. En alkoholiker, tørrlagt - på 30dje året.

Bildet er en gave fra fotografen til meg - på min 30 års dag som tørrlagt alkoholiker.

(Foto; Werner Anderson)

Løgn

Vi sitter på Litteraturhusets cafe i Oslo. En venninne og jeg, prater om alle aktivitetene vi holder på meg. Mest er det nok hun som prater, hun har alltid mange baller i luften, har gjennomføringskraft og er utrolig kreativ.

Det er vanskelig å avbryte, komme inn i “samtalen” med en refleksjon, et synspunkt.

Så sier hun plutselig; Alle mennesker lyver.

Jeg blir målløs. Og først nå noen dager senere, har jeg tenkt mye, og har klar et langt motsvar.

Men jeg rekker å si, før hun avbryter igjen, at det er ikke sant, jeg lyver ikke.

Joda.

Så jeg blir usikker. Hva er løgn ? på. For løgn er ikke bare å ikke si noe (la være å si noe), men å si noe som er ikke-sant. Det at vi unnlater å si noe, for å ikke såre den andre, er jeg ikke tilhenger av. Livet er ofte brutalt, men den tause kommunikasjonen, hvor du føler at det ligger noe i luften, men den andre sier “at det ikke er noe” er ekstremt usunt. Noen kommer fra slike hjem. Hvor mye ikke blir sagt, men likevel blir det sagt at det er noe viktig usagt, på grunn av den store tausheten.

Som tørrlagt alkoholiker lever jeg etter et ærlighets-prinsipp. På medaljene vi får på årsdagene våre (hvor mange år vi har vært tørrlagte) står det; Vær ærlig mot deg selv.

Og jeg, etter at jeg kom meg opp fra gjørma som destruktiv våt alkoholiker, visste jeg, at skulle jeg ikke bare mestre et edru liv, men også trives med det, måtte løgn i alle former ut av mitt liv.

Dette har jeg levd etter i 30 år. Jeg innrømmer at det noen ting jeg ikke har sagt. Av feighet. Av redsel for en reaksjon jeg ikke vil ha. Men ren løgn; det driver jeg ikke med.

Og jeg mener, at den som lyver, mye eller lite, skader aller mest seg selv. Som i NRK serien Exit, hvor løgn er så gjennomgripende blant vennegjengen, at sannheten ikke fantes mer. De aner rett og slett ikke noe annet - et løgnaktiv liv - som for dem; har blitt et ekte liv, en sannhet.

Men den reneste ærlig sannheten i livet; skapes bare ved fravær av løgn. I alle former.

(Foto; Werner Anderson)

Den hvite løgnen. Omskrivninger av eget liv. Legger på noe. Og trekker fra noe. I historiene om oss selv. Den enkleste løsningen er en fortelling. En sannhet.

Jeg har elsket

Langsomt renner vanens blikk bort. Øynene renses. ( Morten Krogvold, fotograf)

Det er deilig når jeg landet. Erkjenne at jeg har vært heldig - og har elsket inderlig. Og så jakter jeg ikke mer. En stor ro har kommet inn i livet mitt.

(Foto; Werner Anderson)

I sommer, ved Vesterhavet gjorde jeg opp kjærlighetslivet mitt. I stillhet, i notatboken min skrev jeg ned alle de jeg hadde hatt sex med, jeg husket ikke alle de jeg har datet. Det ble for mange. Jeg har vært singel i 10 år, og det har vært mange tilbud der ute, men som oftest ble det ikke noe mer. Enten at han kjølnet ( lang tid mellom sms-svar, ingen god natt hilsener mer) og da sa jeg i fra at dette vil jeg ikke mer. Bruddet, hvis det i det hele tatt kan kalles et brudd, foregikk uten dramatikk. Så fant jeg han på Tinder igjen - og han så meg. Så fort er kyssene glemt.

Jeg skammer meg ikke. Listen ble ikke vulgær lang - det ble i snitt litt over en mann i året. Men det som jeg ble tenksom over var at jeg ikke husket navnene på disse sexpartnere engang. Jeg måtte gi dem kallenavn i listen min. Broren til min indiske venn, han med gullkjede osv. Og enda, den dag i dag, kommer jeg ikke på hva mange av disse 13 mennene heter. Vi har vært nakne sammen, elsket, sovet sammen - alt fra en natt til flere, og nå har de blitt skyggemennesker i mitt liv. Menn som ikke er tydelige for meg mer, som ikke har satt spor.

Listen ble ikke laget i en fei, jeg lot den modnes og tilførte et navn til, kanskje litt senere på dagen. Noen kom til dagen etter. Da jeg følte meg ferdig, at det ikke fantes flere, jeg har vist meg naken for, så jeg ned på listen min og tenkte; hvem av dere har jeg virkelig elsket ? Hvem av dere har rørt sjelen min ? Hvem av dere har jeg vært helt naturlig med og tatt i mot og gitt av min nakne lidenskap til - sammen med ?

Jeg krysset ut den ene etter den andre. Sexen med gullkjede var bare en forestilling, iraneren ble heftig, men jeg husker hele tiden at jeg måtte være lidenskapelige, kraftfull. Spilte en rolle der også. Men innerst inne var jeg forelsket før jeg gikk til sengs med ham, etterpå forsvant også den følelsen, som en sakte sommerdag som går over inn i høsten. Kjøligere, men klarere.

Det stod et navn igjen på listen. Thomas.

Jeg føler meg elsket. Listen ikke ble helt tom, men gav meg et navn, et menneske som berørte sjelen min, hvor kyssene på magen min ble magiske og latteren vår kan ennå høres i soverommet mitt hvis jeg er helt stille og lytter med sjelen.

Jeg vet nå hva lidenskap er. Jeg vet hva det vil si å elske - uten skuespill, helt nakent og dypt inderlig.

Min eneste ene. For meg holder det, at jeg har fått kjenne på kjærlighetens essens, den inderlige dype lidenskapen - som min elskede og jeg skapte. Sammen. Og den er der fortsatt i meg - “For you have touch my body with your soul” .

Inn i evig tid.

Avkallelser

Jeg liker ikke brutale endelige beslutninger, som at jeg ikke skal spise mer sukker (dvs Dans magiske croissanter) , men mer den myke tilnærmingen, som kalles intensjoner. Jeg må også mentalt ville det, ikke bare ut fra fornuft. Da slipper jeg å føle skammen for ikke å lykkes, (etter en sprekk med en eneste croissant) kjenne mislykkethetens vonde smerte, eller miste selvtilliten. Den største endelige beslutningen jeg har tatt - var å slutte å drikke. For akkurat det valget stod mellom liv og død for meg.

Det er den danske forfatteren Peter Høeg som lærte meg dette om intensjoner og avkallelser de 7 dagene vi var sammen i overgangen fra 2019 til 2020.

Avkallelser er et nesten guddommelig ord - så jeg fyller det med sjelen min, og ønsker å være tro mot det, ikke til evig tid, men for 2020.

Det fine med livet, er at det er i en prosess og skapes av eieren hele tiden. Jeg skaper meg. Du skaper deg.

Og det store spørsmålet er; Hvem er jeg - nå ? Dette fine spørsmålet som vi mennesker har stilt oss - alltid. I alle samfunn.

Så; i romjulen skrev jeg ned en avkallelseliste 2020. Her er noen smakebiter; Hvile fra Tinder i 2020, ikke brutalt farvel til datingappene for evig tid. En pause, slik også Tinder spør om når du vil slette profilen din - om du heller vil sette den på pause. Det er ikke så brutalt, litt snillere, døren på gløtt, men også farligere. Et tastetrykk - så kan jeg være der inne igjen, endeløse søk etter “den eneste ene”. Men altså; Tinder- avkallelse i hele 2020. Og jeg tror, vet at jeg ikke skal tilbake. Men den avgjørelsen tar jeg neste år.

Den andre avkallelsen er pause fra Netflix og HBO …. Allerede har jeg vært på biblioteket og lånt rare bøker som “Hjemkalllelse” og ““Åleevangeliet”. Jeg vet at strømmetjenestene leverer kvalitet, så avkallelsen er ikke begrunnet med søppel-titting, men at jeg vil gjøre noe annet. Noe nytt. Anderledes.

Og jeg savner det ikke - de uendelige lange seriene som spiser opp helgene.

Og jeg kjenner meg selv såpass, jeg er en addicted sjel - og faller for fristelsen som ligger der tett på i livet - for inne i serie-universet er det alltid supergode serier, med de mest fantastiske plott og de beste kvalitetsmessige skuespillerne som kan oppdrives.

De får hvile fra meg nå.

Tiden er min igjen. Hele tiden. Så nå er det opp til meg hva jeg skal fylle tomrommet med. Hvis det er et tomrom - for tid til ingenting - bare gå en tur og tenke - er også veldig fint. Det er ikke fullt ennå. Og det er spennende. Å ikke vite hva denne lørdagen skal bli fylt av.

Tror jeg tasser over til Løkka - og ser en film på Ringen Kino. Og går på cafe med en bok.

Livet blir roligere - og tiden er min igjen.

“Alt er relativt relativt”

Passord og pause

Da jeg ikke husket passordet mitt lengre til Facebook - tenkte jeg at det er på tide å komme tilbake.

Pauser er fint - som små pusterom i våre store små liv.

Det fine med avbrekk er at jeg elsker livet mitt. Det jeg lever mest av. Og etter alle avbrekk regulerer jeg litt på kursen.

Jeg har vært på Stille retreat ved Vesterhavet - en uke uten å snakke - som altså avstedkom at jeg var helt av SoMe i noen uker etterpå også.

For det å ikke snakke ble ikke den store greia for meg. Veldig deilig - virkelig gå innover i sjela og ikke ha fokus utover hele tiden.

Det vanskelig ble å være helt avlogga. Fra Gardemoen og til jeg satt på flytoget hjem igjen. Jeg kjente på kroppens automatikk - dragningen mot å bare sjekke litt...

Men uken ble helt uten denne form for sjekking. Og etter et par dager forsvant den lysten også. I stedenfor satt jeg veldig mye i lotusstilling (herremingud som ryggen skreik etterhvert...)

Jeg drømte mer, skrev mer - og tenkte mer. Det ble plass i hjernen min til livets tanker, mine tanker - et ærlighetens tumleplass.

Og det har forandret meg. Som gode valg gjør.

Fortsatt god sommer til dere alle sammen - hver og en. Små valg kan gi veldig stor glede. Erfarer jeg.

Skammens skyggeverden

“Jeg prøvde å holde fasaden. Og med ung alder, så gikk det ikke så verst.  Men nå når jeg ser på bilder fra den tiden, før jeg ble tørrlagt, så ser jeg en sliten og pjuskete småbarnsmor med sorgfulle triste øye.”

Hvorfor grep ingen inn?  Løftet meg opp av gjørmen – der jeg kavet rundt i skam og ensomhet, dopet ned på alkohol.  Redd. Alene. Og skamfull.

Det måtte da syntes på meg at jeg var på alkoholens rutsjebane som bare gikk én vei: Ned i gjørma, inn i mørket og ut av denne verden.  Jeg levde i verden og utenfor.  Og verden utenfor, mitt alkoholiserte univers var det jeg foretrakk.  Det var dit jeg søkte hele tiden, og livet midt imellom slagene, var bare en hviletid, hvor jeg gikk rundt og ventet på å ta meg et glass vin. Så for å drikke opp hele flasken.

Jeg prøvde å holde fasaden. Og med ung alder, så gikk det ikke så verst.  Men nå når jeg ser på bilder fra den tiden, før jeg ble tørrlagt, så ser jeg en sliten og pjuskete småbarnsmor med sorgfulle triste øye.

Smilet når ikke opp til øynene.  Skriker blikket mitt om hjelp, mon tro?  Jeg følte det slik. Den gangen.

At jeg håpet at noen så meg. Og grep inn. Støttet meg. Løftet meg tilbake til livet.

For det klarte jeg ikke selv.  I mange år.  Familien rundt meg, venner og ikke minst på jobben, ingen grep inn. Sånn ordentlig. Joda, jeg hørte noen ganger at jeg alltid drakk når jeg kunne, men det feiet jeg bort som et ubehagelige insekt på skulderen min.

Når jeg gikk hjem i lunsjen fra jobben, drakk jeg i et skogholt hvor jeg hadde et deponi – og så helt hjem for å drikke enda mer – og så gå tilbake til jobben.  Come on, den jenta har skikkelig trøbbel!

Det var jo på jobben jeg var hver dag.  Kom aldri for seint.  Mer eller mindre flott sminket, kule klær, men håret var dødt og pistrete. Ikke så rart da jeg hadde diaré de siste årene av min drikketid.  Næring ble ikke i kroppen.

Men jeg leverte på jobb.  Fikk i havn store kontrakter, ble kåret til månedens medarbeider og fikk en fin stresskoffert i skinn. For å løpe ut i verden og innbringe flere kontrakter.  Her skuffet jeg ikke. Men mot meg selv var jeg en ødeleggende og destruktiv selvskader.  Innerst inne viste jeg at jeg drakk meg ut av livet, dreit i det egentlige, det viktige, da jeg var full og ble skamfull, sorgfull og så ingen mening i et liv jeg ikke mestret i mine edrue timer.

Firmafestene var også en arena hvor jeg ble full hver eneste gang.  Og sex hadde ingen grenser.  Ikke alle drakk og de måtte da se noe?  Et visst mønster. At noe var fryktelig galt. En gang beruset på et julebord kan alltid aksepteres, men hver gang???

Når jeg endelig ikke orket mer, begynte jeg å søke meg rundt etter hjelp.  På jobben snakket vi aldri om Akan. Vi hadde egen bedriftslege i samme bygg, men dit torde jeg ikke gå, var redd for at veggene der var for tynne og at lederen min ville få beskjed om at jeg ikke mestret livet, at jeg drakk for mye for ofte, alltid egentlig.

Så takknemlig jeg hadde vært hvis lederen min hadde løftet meg opp så jeg hadde sluppet de siste mest gjørmete årene.  For det var de som var verst.  Hvis han hadde sagt at «vi er bekymret for deg» og at det finnes hjelp.  Uten å fortelle meg nedsettende om at dette bør du da jammen meg fikse Gunn-Helen, du superselgeren vår!

Men jeg hørte aldri de ordene.  Jeg fikk ikke den omsorgen. Følte aldri de hendene som skulle ha løftet meg opp – og som hadde sett meg inn i øynene med omtanke og medmenneskelighet.

Så jeg ble en selvhjelper.  Ble tørrlagt.  Tok et livsvalg.  Som er det viktigste jeg noen gang har gjort.  Ble en mamma.  En helt fin kjæreste. En samvittighetsfull arbeidstaker. Og et menneske som liker seg selv – edru og som lever ærlig mot seg selv. Hver eneste dag.

Gjørmen har tørket inn.

Publisert tidligere 17.09.2019: https://akan.no/skammens-skyggeverden/?fbclid=IwAR2pP9i17FKIGX3mzwy4jyIexG9M5ZawA_FC7y13V-KxivyTMfvYeleClPU