En drøm om alenejul

(Dette er en refleksjon som stod i Aftenposten fredag 11. desember og lagt ut på nett. Jeg traff en nerve - innlegget ble en av de mest leste på Aftenposten nett - og NRK vil ha meg i studio. Det varmeste er alle meldinger jeg har fått fra kjente og ukjente mennesker. Alle vakre og ærlige. Det finnes flere måter å leve på, å feire jul på. Gå innover i deg selv og spør; hvordan vil jeg feire jul - med hvem ? Meg selv ?)

Endelig kan jeg være mye alene, uten å få blikk som sier «stakkars deg».  Jeg har ikke lyst til at andre mennesker skal synes synd om meg, jeg har heller ikke ork til å gå i forsvar og si at jeg har lyst til å være alene på julaften, feire er kanskje et for sterkt ord å bruke. Feiringer er vel helst et ord vi bruker når man er flere enn et enkelt menneske.

Men jeg har lyst til å være alene, i stillheten – og kanskje jeg får kontakt med Gud. I det store guddommelige universet – som vel er julens omdreiningspunkt. Jeg vet ikke, har aldri fått testet ut en slik alene- julaften.

I ti år har jeg prøvd å være alene, men jeg har gitt meg. Takket ja til både den ene juleinvitasjonen og den andre.  Smilt på bilder på Facebook, tagget i store juleselskapet, at der er jeg også.

Det har vært fint det også, ingen ting å klage på over maten eller alle de mennesker jeg har delt ulike julaftener med. Masse gaver og mange klemmer.  

Poenget mitt er at vi er noen mennesker som trives alene, og disse pandemi-tidene er vår gullalder.  Nå kan vi være mest mulig alene, spesielt vi som er i risikogruppen, med Helsemyndighetens velsignelse.

Det er nå legitimt at jeg kan si, og selvfølgelig begrunne det med pandemi-forsiktighet, at jeg (dessverre) må takke nei.  Ta hensyn til meg selv, vet du.  Og ingen spør meg noe mer, bare nikker samtykkende – og sier at jeg er fornuftig – at jeg også er med på den store dugnaden.

Det store mantraet nå, i aviser og på tv, er at vi nå lider, fordi vi ikke kan være mange. Sammen.  Fra 10 til 8, kanskje bare 2-3 nær nesten-klemme mennesker er tillatt.  Og jeg er selvfølgelig med på dugnaden – uten å  oppriktig lide.

Nå kan jeg puste fritt – alene.  Og være den jeg ønsker å være.  Jeg må vel skynde meg å si at jeg ikke misliker mennesker.  Sosial er jeg også, men ikke hele tiden.  Jeg er ikke en virvelvind blant mennesker, men heller et svalt pust, som deltar mildt i julerushet blant glade mennesker.

Jeg klarte heller ikke i år å velge mitt førstevalg. Nemlig å være alene på julaften.

 Sønnen min, sendte meg en fin melding, hvor det sto at «...er du helt sikker på at du ikke vil være sammen med oss.. ?»

Og jeg er jo ikke helt sikker. Alene-forsøket er en lengsel. Familien min er virkeligheten. Så jeg takket ja i år også.  Og så får jeg se om lengselen tar overhånd neste år. 

God jul i alle fall – til hver og en av dere, og alle sammen.

“Min Gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg?””

— Bibelen, Markus 15-34

Noen små skritt; så er julen her - for oss alle. La din indre intuisjon stemme overens med din tilstedeværelse.

Et helt liv. Halvveis.

Kyssene er fortsatt magiske. Og de kommer i nye og ukjente varianter, nye måter å leke lidenskap, utforske, la de være ordene jeg ikke sier. De avslører hele meg, men er det noe å avsløre ? Jeg er her nå. Tilstede. Og min tilstedeværelse er et resultat av et liv, skal ikke underkjenne det, men alt som er levd, er ikke tydelig i meg når jeg kysser ham i mørket.

Jeg har lest mange selvhjelpsbøker. Et rart ord, suge til seg råd fra en annen (forfatteren) når bøkene defineres som selvhjelp. Men klarer vi mennesker å forstå oss selv - fra oss selv ?

Ja, mener forfatteren Glennom Doyle i “Untamed” - med den magiske undertittelen - “stop pleasing, start living”. Gå innover sier hun, til Knowing - slutt å google, slutt å spørre alle kompisene dine. Sett deg ned i stillheten - og vent. Gå innover,,,gå innover…så kommer svaret til deg.

Jeg erfarer. At for meg; så stemmer det. Kanskje “Untamed” skal være min siste bok om selvhjelp, men den er egentlig en bok om hennes liv. Som jeg kjenner meg så inderlig igjen i. Et menneske som har mange mørke sider, som vil være i et utenforskap, som kan stå på en bro - og ville hoppe. Kjenne dragningen til alt det som ikke er bra for meg, som likevel har krefter til å ta det lille skrittet tilbake fra brokanten - og så gå hjemover.

En dag tenkte jeg at jeg har lest nok. Fra ord til handling ville fornuftige mennesker si, men jeg er ikke hjernemenneske, men hjertemenneske, og lever mitt lille liv i det stille, hverdagene former meg.

En gang i blant forteller jeg om det til andre. Min historie er ikke unik, det unike er at jeg forteller den. Det alle tenker, men ikke gjør.

Og mennesker vet selv om dette, være tilstede. Og leve i nuet. Men, jeg erfarer at de likevel ikke forstår det. Fordi de ikke handler.

På mitt mest intense, da jeg datet, følte jeg i ofte på første date, at jeg like så godt kunne ha tatt med min cv. Lagt den på bordet - og sagt at han kan lese den når han kommer hjem. Hvis fortiden min er interessant. Og så kan vi sitte der i nåtiden sammen, og være. Men det skremmer, har jeg forstått.

Og er det slik at hele mitt liv, skal på bordet, før vi vet om vi blir kjærester ? Hvorfor tør ikke flere mennesker bare flyte med, ha en kortere livsforståelse, enn å få tiår med liv inn som et must; for å ville ha et nytt menneske tett på ? Hvis han og jeg skal blande to liv, blir det over 100 år med erfart levde år. Vil vi det ?

Jeg vil ikke spørre. Han kan gjerne fortelle - fra fortiden sin. Men det er nå jeg kysser ham. Og det er nå vi er nakne sammen. Og jeg trenger ikke et helt liv inn i mitt liv. Halvveis, litt fra oss begge, mindre jo bedre. Jeg lever ikke bare minimalistisk i min materielle verden, også min mentale verden er i en reduksjonistisk flow. Jeg vil være fri - ha friheten til å fly. Høyt og svevende.

Så får kyssene fortelle alt om meg. Hvis han vil smake dem - og lytte til ordene som ikke kommer. I mørket.

Jeg snur meg bort fra fortiden, har ikke blikket inn i fremtiden heller. For det er nok; å bare være her. I nåtiden.

““I am happier now. I am not doubting myself as much, and that is making me confident and stronger, so I am suffering less.”

— "Untamed" - Glennon Doyle.

OMG. Gud. Og djevelspråk.

På veien over fjellet med pater, så tok jeg meg selv i si mye Gud. OMG - jeg elsker å si det, når jeg er myk, kreativ og hipseraktig. Pater, han er en mild pater, derfor elsker jeg ham også, han rettet ikke på meg en eneste gang. Det var jeg som rettet meg selv. Etterhvert. Sitte så mange timer tett med en bror, som han er, en Guds budbringer på jorden, så fant jeg ut av det sjølv. Så jeg tenker; at da er jeg i prosess; mot et renere liv, hvor alle fyllord blir borte med vinden som kommer til meg og renser meg; mild og varmt; akkurat som pateren min.

Og så spør jeg ham; hvorfor ikke si Gud, i hverdagsspråket ? Eller Djevelen. Faen er det noen som sier, uten å mene djevelen. Herremingud - sier andre. Uten å be til Gud.

Jeg hører ord som respekt, ydmykhet og også være i Guds landskap når Han skal nevnes. For de gangene jeg har sagt det; så er jeg så langt unna Gud som det går an. Og historien om han vektløfteren som mistet Gullet fordi han bannet - er jo morsom, men også alvorlig.

Han måtte lære seg å si noe annet - når han presset seg selv så kraftig at han var utenfor seg selv.

Og hendelsen med sønnen min Dan - som fikk beskjed om å bytte t-trøye i USA hvor det stod “Who fuck is Prada” - både i respekt til Gud - men etterhvert i egen forståelse til Prada; jeg som er en fashionista.

Alle andre vanlige hverdagsord kan brukes - det er bare du som putter betydningen inn i det.

Og Djevelen; der er i alle fall jeg for godt oppdratt hjemmefra; at han ikke er i tankene mine, eller ordene. En av mine kompiser, banner mye, har et røft språk. Merker at jeg begynner å bli sliten av det. Nettopp fordi jeg legger merke til at hun trenger “faen” for å uttrykke seg. Har hun ikke nok ord ellers ? Klarer hun ikke forklare hva hun mener uten slike fyllord ?

Hun får finne ut av det selv. Det jeg kan gjøre er å være tro mot min overbevisning om ikke misbruk av noen få ord. Det har blitt renere å leve.

Og nå er Gud i hjertet og sjelen min; men ikke mer i hverdagsspråket mitt. Bare når jeg er i hans landskap.

“You are not a drop in the ocean. You are the entire ocean in a drop.”

— Rumi (1207 - 1273)

Munchs bilde både bergtar og skremmer. Jeg ser både Gud og Djevelen i framstillingen av “Vampyr”.

Drømmer - kom kjærleik

Jeg trenger drømmene; for å leve. For å eksistere - for å puste; for å se og lytte. Drømmer smelter inn i virkeligheten og virkeligheten inn i drømmene. For disse to universene er min verden; de er meg.

Og jeg blir blodfattig og blek hvis jeg skal sette dem opp mot hverandre, hvis jeg skal måle deres betydninger, som om mine universer har noen egenskaper i det hele tatt. De er min pust, mitt blikk, min lukt.

Og jeg er her; i sammensmeltningen mellom to universer; som oftest er de ett. “I have a dream” - ordene som formet USA i mange år fremover; skapte håp som brast, gang på gang. Men drømmen besto. ”Dream big” sier Amir, min persiske sjelsvenn som er grenseløs i sine drømmer. Og drømmer blir spor, akkurat slik aboriginerne lever etter i Australias villmarker. Det er drømme-sporene som gjør at de holder seg fast til denne verden, at de ikke faller ned i dypet.

“Se - alt det du ikke ser” - sier jeg. Se bortenfor livet.

Og her er jeg; med mine drømmer som nå er grenseløse ; om en kjærleik som er gryende, som kommer til å spire ut av drømmene våre. Fordi vi begge vil; følge våre drømmespor. Always. To the end. I denne magiske kjærleiken; som han og jeg har begynt å lage våre spor i.

Da jeg kler meg naken for han, min elskede, kryper opp i sengen, som blir vår, og etter vår første natt sammen, skal jeg hviske drømmene mine til ham. En tidlig morgen, mens drømmene er ferske - og verden der ute er urørt. Og jeg vil takke livet; det rare magiske livet. For mine drømmer.

Drømmespor som du og flokken din leser ut av lanskapet. For tiden i øyeblikket - og alle tider fremover.

“I have a dream today!”

— Martin Luther King

Den ordløse kjærleiken.

Han stryker hånden sin over min nakne hud. Det er stille i leiligheten, utenfor er livet i gatene helt fraværende. Det er fint, denne ordløse nærheten mellom oss, som likevel har tusenvis av kommunikasjonens elementer i seg. Vi er så heldige, som er i starten av å skape noe som kan bli oss, en ny kjærlighetshistorie. Omdreiningspunktet i oss ligger i hvordan vi reagerer på den andres stillhet og også tale.

Vi er. Og vi skaper. I stillhet. Og i handling. Og ord.

Stillhet er mer krevende enn å snakke. Vi lever i et snakke-samfunn, sier han. Podcaster inn i hodene våre 24/7, alle ordene som skaper oss, uten av vi selv er med å forme, fordi vi bare lar det skje. Filmen “Babelens Tårn” kommer til meg, mer tittelen enn selv filmen. Den viser, husker jeg rett, forskjellen mellom livets sannhet og den bedøvende skravlingen mellom mennesker.

Jeg vil lytte til hans stillhet, kjenne luktene av oss, føle kroppenes bevegelser. Alt sammen som blir våre minner. Etterhvert.

Hva vi også, der i lidenskapens univers, er alt. Fordi vi har rene blanke kjærlighets-ark som kan bli oss.

Og sist, fortalte jeg om døden, fordi akkurat den dagen hadde den vært meg så nær.

I ettertid tenker jeg at han lyttet med meg gjennom hele historien min, han forsto at jeg trengte å si alt sammen. Og når jeg var ferdig med fortellingen, tømt for den, så er jeg klar for oss. Der i leiligheten hans - i det dunkle lyset av levende lys - som omkranser oss. Og kyssene våre er fortsatt magiske.

Husker du, denne første tiden i ethvert kjærlighets-forhold, hvor en definisjon av hva vi er; fortsatt er usikkert ? Og hvor usikkerhetens djevel kan hviske deg i øret at slik du tror alt sammen er, kanskje ikke er slik likevel ?

Forståelsene våre blir etterhvert bli samstemte. Hvis vi blir et vi. Men ikke ennå, alt til sin tid. Tenker jeg. Det er også vondt deilig å svømme i usikkerhetens elv.

Heraklit sier at du ikke kan stige ned i den samme elven to ganger. Neste gang vi ses, er både vi og elven annerledes. En ny blank side i kjærlighets-historien.

Jeg må være tro mot egen forståelse. Nyte. Gi. Og ta i mot. For ellers dør den rene magiske kjærleiken - som svinger innom våre liv, men svært få fanger den opp. Lik en vakker sommerfugl - som virrer litt i solens lys. Før den lander - der den skal være.

Kjærleiken stopper opp der det er plass til den. I stillhetens univers. Den er lydløs, kraftfull - og det vakreste som finnes. Og helt usynlig.

Vigelandsparken viser kjærleikens urkrefter; de gode - og de onde.

“I begynnelsen var Ordet.”

— Bibelen, Joh 1, 1-2

Dagen derpå. Glede og redsel.

Vi kysset i mørket, med lysglimt fra lyktene i Frognerparken. Og kysset ble slik jeg alltid har drømt om - en evighet i følelser. Og vi gikk sammen inn i parken og pratet, som om vi alltid har kjent hverandre, likevel var alle fortellingene den ene gav den andre helt nye.

Det er en uendelighet i oss begge, vi vil så inderlig gi av oss selv på vår første date. Ikke for mye heller, men historiene våre kommer i bisetninger, mellom ordene som er med å skape meg i hans bilde. Og omvendt, jeg tar i mot, deler av det som har vært hans liv.

Han blir med meg hjem, ikke for å ha en One Night Stand, bare for å se hvordan jeg bor. Det er jeg som foreslår det - og så følger jeg han bort til 20-bussen, på veien kysser vi igjen. Og utveksler mobilnummer.

Om kvelden kom en sms - og at han ville gå videre. Og jeg vil det også, selv om det gir meg frykt. For alt jeg må gi slipp på, for å ta i mot han. Åpne sjelen min - og la han ikke bare krype tett inn til kroppen min om natten - men også inn i sjelen min.

Det letteste er å takke nei - og si “takk for daten, men jeg går ikke videre med deg”. Hvor mange ganger har jeg ikke gjort nettopp det ? Men det største og vakreste er å si ja - og fortelle om min frykt og sårbarhet. Og møte han igjen. Da er vi ikke datingens skuespillere, men sårbare søkende sjeler som forenes - først i mørket for et kyss - så for evighetene av lidenskap med to nakne kropper. Og sjeler som smiler.

Jeg må tørre å slippe frykten - for å feile. For i kjærleikens univers finnes det ingen garanti.

(Foto; Werner Anderson)

“Truly, it is in the darkness that one finds the light, so where we are in sorrow, then this light is nearest of all to us.”

— Meister Eckhart

Et kyss. I regnet.

I kveld ? spør han, han jeg ikke vet navnet på, men som jeg har gitt mine lengsler til. Jeg kjenner at det knyter seg i meg; det kom for brått - en date - IRL - allerede. Hvorfor lukker jeg meg nå, når jeg har tenkt på han så ofte i disse dagene vi har sendt meldinger fram og tilbake, hans ord og lengsler i vår nettdating-kommunikasjon. Og jeg også, gir av mine lengsler.

For ord der inne er så lite krevende, med et lite tastetrykk, kan han slette meg og jeg vil forsvinne inn i det store svarte universet. Og møter jeg ham i Oslos gater, er det ikke sikkert vi kjenner hverandre igjen. Og gjør vi det, så vil vi gå forbi hverandre. Vi har ikke kommet til “Call Me by Your Name” - vi har ikke luktet den andres lukt, hørt latteren eller stemmen.

Men; Om tre dager har vi sjansen til å velge. Den andre. Eller ikke.

Piner jeg meg selv nå ? Selvpisking, når jeg først sa at vi kan møtes litt inn i den nære fremtiden, og i dag, vet jeg at de dagene frem til et kyss i regnet, i mørket vil bli smertefull.

Jeg gjør meg heller ikke kostbar, men alle disse datene mellom oss lengtende, gir meg en frykt. Og jeg blir sliten av det, ikke av han, men av alle mine tanker omkring en mulig nærhet.

Likevel fortsetter jeg, fordi denne helgen hvor ensomheten ble for stor, åpner jeg profilen min igjen. 2015 var siste gang jeg var aktiv. Så jeg er en gjenganger, og jeg selv forundres over at det har nesten gått fem år. Jeg vil tilbake til roen - som jeg har idag. Jeg drømmer også om å ha en tett på. Er det mulig ? Å få leve med en slik dobbelthet ?

Og nå er dagen her - og i dag tidlig sendte han meg et klokke - med viserne på klokka seks. Ikke noe mer. Jeg liker vår måte å kommunisere på; så enkel og minimalistisk.

Men alt avhenger av kysset. Som vi har avtalt - klokka 18. I regnet. I parken.

Ensomheten er også en trygghet, som jeg mestrer. Tør jeg slippe taket ?

(Foto; Werner Anderson)

“No amount of skillful invention can replace the essential element of imagination. ”

— Edward Hopper

I mørket er alle engler. Lysende svarte.

Om natten er jeg hel, sårbar naken - slik at jeg klarer å puste, ikke fanget av alt det jeg bør være, bare enkelt være. Forstår du meg - du jeg ikke vet hvem er, som lever og puster i et annet rom, men på en måte er vi i en samklang ; i det samme rommet; vi nattens mennesker, som kryper rundt gatehjørnene når solen får sin kraft., som går og venter til at vi igjen kan puste. Jeg vet du finnes, men kjenner deg ikke. Vår tid vil komme. Vi seiler forbi hverandre i mørkets storm, havenes hav.

Jeg skremmer menn som vil ha lyse kvinner i sine pent regulerende livet. Ikke drama skriver de på nettdating-sidene. Og nå ser jeg dem ikke mer på Tinder, det er en mening med alt sammen, fordi jeg er blitt utestengt, min uskyldige profil, men Tinder står på sitt, og hacking påstanden min forsvinner inn i cyberspace. Min mørke usynlige skjønnhet finner ikke gjenklang i Tinders lysende univers.

Du må hvile i stillheten hvisker Den store Skaperen. Noen ord som er ment for meg, og bare for mine ører. For i stillheten er jeg, mørket som vi elsker - og snart vil han du skal være tett med i mørket med - komme til deg.

Du må bli helt fri. Du må slippe din fortid. Først da er du klar. Slik jeg ser deg. Så hvil nå, lukk øynene og drøm. Drøm stort i det lille. For i drømmene er alle engler lysende svarte - og blant dem, midt i mellom, kommer han - som du har ventet på. Lenge.

Hør mine rop, min lengsel … mitt mørke - og til meg smyger, som et trøstende svar, “Loom” - den magiske musikken til islandske Olafur Arnalds; som et dryss smertestillende - inn i sjelen min.

Jeg vil ikke vite alt, om han jeg skal elske, fornemmelsen av det usagte er lidenskapens essens.

“Listen to the whisper before it becomes a scream.”

— A course in Weight Loss, Marianne Williamson

Hva jeg har lært. Av munken.

Det står en gammel bok i bokhylla mi - “Munken som solgte sin Ferrari” - blant de få bøkene som har overlevd min reduksjonisme. En annen bok heter “Det virkelige folket” - om en vandring gjennom Australias ørken med en aborigin-stamme. De snakker så direkte til meg - tar meg med på reiser i forvandling - og hvisker til meg i nattens mørke at jeg også kan gjøre et livsvalg - som vil forandre mitt indre, og dermed mitt ytre. For det siste er bare en beskyttelse - for å verne det som er meg - og kanskje tydeliggjøre for meg og andre hvem dette mennesket som er meg - virkelig er.

Slike valg, slike reiser - er for meg en renselse.

Jeg vil være den munken - drømmer jeg.

Dra fra alt og alle. Selge meg fri. Si farvel - og forlate det livet jeg er i. Ikke kutte relasjoner, men pent og stille forlate dem - eller mer den jeg er. Ikke la karma ødelegge, men heller gi meg en åpenhet for livet.

Og så stopper jeg opp - og forstår at jeg har gjort dette. Vært en munk eller en vandrer i min ørken. I noen år..

Jeg reiste ikke til Australias ørken - eller inn i jungelen som den svenske siviløkonomen gjorde - for å transformeres til en buddhistisk munk.

Jeg ble en munk - kledd i fashion, med hvile i retreater og en lengsel mot Vesterhavet.

I AA forstår vi mantraet “før - under - etter.” Om livene vår før, mens vi herjet og drakk, under transformasjonens tid - og livet etterpå. Tørre å ta skritt på den stien jeg først etterpå oppdaget, være både redd og sterk, og begynne å puste igjen, rolig og dypere. For jeg oppdager at jeg aldri før har vært så mye meg, så autentisk som jeg er akkurat nå.

Jeg pustet ikke før - ikke slike dype pust. For min pust var et tegn på livet mitt før; korte forhold, alt for mye på for trang plass - osv.

Er jeg en munk i eget liv ?

Ja. For transformasjonen har vært både lik munken med Ferrarien og han svenske som nå har kommet tilbake fra klosteret. Eller som forfatteren Peter Høeg ute ved Vesterhavet - sammen med meg.

Alt har en slutt. Sier den buddhistiske tro.

Jeg sier farvel til min Thomas.

For vi var ett i fortiden, og vi er ikke de samme menneskene lengre. Vi har forandret oss. Hver for oss. Og historien vår er avsluttet. Han er et magisk minne, men minner er ikke nåtid. Farvel Thomas, farvel - og tusen takk for oss.

Alt som slipper - gjør meg helere.

Jeg søker hele tiden; for å bli rustet for smerten som ofte smeller til i sjelen min. Det er tidlig morgen, jeg kjenner at det blir lysere, enn det var i går.

Jeg elsker livet, det mørke, det grå og det lyse. Mørket skremmer noen. Jeg blir bergtatt av det. For i mørket er jeg aller mest kreativ - og ren. Ren til å tenke ærlig, til å skrive, til å se verden.

Så kom til meg alle munker. Jeg elsker hver og en av dere. For dere gjøre meg hel. Og ren.

“This to shall past”

— Persian Sufi

På soverommet mitt står denne - en påminnelse om at alt går over. Øyeblikk er akkurat - nå.

Det perfekte finnes. Ikke.

For ikke så lenge siden ble jeg intervjuet av VG - en Snap-sak for de mellom 15 - 25 år. Avdeling Z - og alt dette viser samtidens realiteter. At det er via Snap det formidles, VG-avdelings navn Z, målgruppens alder - og ikke minst tema. Som er at stadig flere unge “legger seg under kniven” - eller forandrer på det vakre mennesket de allerede er.

En ung jente sa det så sårt, vakkert og sant; Det perfekte finnes ikke.

Hun var sliten av jaget - etter å perfeksjonere seg. Ikke bare med detaljer om øyebryn og vipper, men også om den trente slanke kroppen. En evig jakt - i et landskap som endrer seg hele tiden og hvor kravene blir mer og mer umenneskelige - og fjerner seg fra den normale vakre kroppen.

Og samtidig; så leser jeg en bok - “Jag kan ha fel” - om den svenske siviløkonomen Bjørn Natthiko Lindblad - som forlater alt - og blir skogs-munk.

I 17 år var han munk - og når han vender tilbake til Sverige - så går han rett inn i en nesten 2 års depresjon. Hva var det med samfunnet som knekte ham - så sterkt ?

Alt var blitt dyrere. Alt mer støyende. Alt mer uoversiktlig. Og kanskje også flere mennesker med mindre nærhet. Han undrer om når samfunnet blir mer sivilisert - at vi da blir mer og mer ekstreme - ? Polarisering. Meg - Dem. Og i alt dette; en tydelighet i å markere seg; både kropp og sinn.

Jeg skal ikke kritisere i senk det samfunnet jeg er en del av; det jeg kan gjøre er å finne “Min mening med livet” - og ha et ønske - en intensjon - om at min væremåte kan ses i vrimmelen - slik at andre ønsker å ta til seg noe av den. Hvis det er verdt det for andre mennesker. Som munken sier det; Lev slik du har hjerte til, fortell om deg selv; hvis noen spør.

Munken levde et asketisk liv; et mål måltid om dagen. Faste i timene i mellom. Ikke alle disse mellommåltidene mange av oss putter i oss - uten å tenke over det. Ikke sex på 17 år. Ikke dele det nære livet med mennesker man selv velger. Men han var fri - i det buddhistiske.

Ja; jeg vil leve livet. Elske livet - og denne uken skal jeg prøve å leve - som en skogs-munk. I stillhet. Og til helgen; føle hvordan jeg føler. For meg; en åndelig og kroppslig reduksjonisme - bortenfor Det Perfekte Mennesket.

Nils-Aslak Valkeapää/Äillohas; Säpmi - Mine åndelige røtter. Som gir gjenklang i livet mitt i dag.

“Eallinvuohki lea dáidda. (Levemåten er kunst)”

— Nils-Aslak Valkeapää/Âillohas

Familie. Løgn. Sorg.

Det ulmet under overflaten, hele familien min visste og bar preg av det. Likevel luftet vi det ikke ut, alle de sorgene hver av oss bar på. Hadde vi klart oss - som en familie, hvis vi hadde snakket ærlig sammen ?

I ettertid har noen av disse menneskene fått profesjonell hjelp, men vi kunne nok ha unngått å kommet så langt. Hvorfor turde vi ikke det ?

Livsløgnen med alle sine ødeleggelser har fått fritt spillerom - og dermed muligheten for å gro seg større.

Det får jeg aldri svar på. Fordi vi ikke gav det livet en sjanse. En annen form for å leve. Men jeg tror at med ærlighetens språk vil også en godhet ha kommet inn i den familien jeg en gang var en del av.

Den del av min gamle familie som fulgte meg videre i livet, mine to sønner og jeg vi har snakket oss rene for dette; fortidens fortielser. Vi har sett det samme, og er nå forent i en enhet av ærlighet som gir oss styrke til å være - oss.

En gang i blant møter jeg mennesker som lyver. Hvorfor gidder dem, tenker jeg. Jeg har kommet fram til et svar. Det kreves mindre innsats i å lyve, hegne om sin forståelse av en hendelse, enn å tørre å stå ved hva som egentlig er sant. Jeg blir ikke sint på slike mennesker, det jeg lærer av dem er at jeg ønsker å fortsette å kontrastere dem; prøve å forstå livet og verden i sanntid, være åpen for sannheten. For det finnes en tilnærmet sannhet. Vi ser alle verden forskjellig, men urkraften er det sanne. Og i denne ligger livets sjel.

Og jeg tenker; hvordan får slike mennesker det - etter som årene går, med en sjel full av ulike løgner ?

Og hvorfor tør de ikke prøve ærlighetens sti ?

Løgn binder familier sammen. Kjærester sammen. Mor og datter sammen. Far og sønner. Så lar vi ofte årene gå, og smerten og sorgen fortære oss. Løgnen er slike familiers omdreiningspunkt.

Noen bryter ut, gjerne med voldsom kraft. Ikke at de angriper de andre, de som blir igjen, men de finner en magisk styrke i seg selv, som er så kraftfull at de etterlatte kryper lengre inn i løgnens hule.

Så skjer et lite, eller stort mirakel. Den ene blir fri, fra løgnen. Hun går derfra sterk - og med en sjel hvor godhet er det som fyller sjelen; som gjør godt for både dette mennesket selv og alle dem som kommer i hennes nærhet. De har en egen energi, en frekvens som er koblet på universet, det grenseløse.

Når jeg gikk ut av ekteskapet, forlot jeg også den lettvinte løgnen, som hadde et jerngrep på meg. Jeg pustet, men levde ikke. Og jeg forsto det først i ettertid, hvor lettere jeg pustet, hver eneste dag. Og hjertet mitt bar ikke på sorgen mer, som jeg ikke forsto var en sorg den gang, før den forsvant - sammen med han jeg en gang hadde elsket. Løgnen ble i alle disse årene med ham omskapt til en stor sorg.

Det rare var; når jeg pakket ned hans klær for å sende dem til ham, der han bodde sammen med sin nye kjæreste, at samtidig pakket jeg ned den store mørke forpestete løgnen - og sorgen.

I dag takker jeg, fordi jeg er magisk fri. Ren; i dette livet som er mitt.

“Det var ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag?”

— Henrik Ibsen, Peer Gynt

Noen mennesker glemmer at de bare, eller heldigvis, har ett liv. Dette skapes hver eneste dag; rent.

(Foto; Werner Anderson)

Kjærlighetsevnen

Den danske forfatteren Peter Høeg fortalte meg en gang at kjærlighetsevnen er helt uavhengig av et annet individ - eller natur, objekter eller noe annet som en elsker.

Men når jeg mediterer, som Peter også har lært meg, starter jeg med å tenke på et menneske jeg er glad i; med kjærlighet. Det kan være sønner, eller en nær venn. Det er godt å ha noe visuelt å se for seg i det indre landskapet - og så utvikle den sterke kjærlighets-følelsen videre; ut i kroppen - og så slipper jeg den og den svever videre ut i det store universet. Der skal den virke, gjøre andre gode.

Jeg har en venn fra NA (Anonyme Narkomane) - som fortalte meg en helg han bodde hos meg, mens vi gikk sammen, hjemmefra, gjennom byen og over til Munch-museumet på Tøyen, at han kjente maten bevege seg ut i hele kroppen. Den vandret rundt - og ut til aller yttergrensene, slik at hele kroppen fikk sin næring. Jeg protesterte litt, lo kanskje en liten latter, men han stod på sitt. Og siden har jeg tenkte mye på denne lille hendelsen - og kommet frem til at han hadde rett. For han gav seg selv en kjærlighets-gave - til kroppen sin som han betraktet som Guds gave til ham selv. Den hadde han herjet så mye med da han var aktiv narkoman, nå pleiet ham den kjærlig, og det var ikke nok å bare spise sunt, han måtte tenke sunt også.

Så jeg har tatt lærdom av ham, og tenker sunnhets-tanker om min kropp, mater den med godhet, dvs næringsrik mat - som ikke skader den - og dermed meg.

For tanken har også kommet til meg; elsker jeg nok ? Godt nok ? Og en tanke har liten verdi - hvis den ikke settes ut i praksis, dvs en handling.

Jeg øver meg på sønnene mine. Sier ofte til dem at jeg elsker dem, er der, vennlig og støttende. Jeg tror at de vet at jeg alltid stiller opp for dem. At jeg er ærlig. Og god - omsatt i kjærlighet til dem.

Det er min kjærlighetsevne. I praksis, som alltid starter i tankene mine, hvor denne evnen er først, og bare for meg. Og for at den ikke skan visne helt, må kjærleiken omsettes i handling.

Kjærlighetsevnen må omsettes fra en tanke til en handling. Ikke lås den inne i sjelen din - få den ut..

“Every time you don´t follow your inner guidance, you feel a loss of energy, loss of power, a sense of spiritual deadness.”

— Shakti Gawain

Farvel silikon, farvel

Nå er det over, sier mild stemme til meg. En sykepleier ser vennlig på meg.

Jeg blir løftet over i sengen fra operasjonsbordet og trillet inn på post-operativ. Og så får jeg en kopp kaffe med melk og et rundstykke med ost, tomat og agurk. Så godt den kaffen smaker og rundstykket er himmelsk. Har fastet siden dagen før. Er sulten, tross litt omtumla.

Beslutningen har modnes over tid, flere år. Etter at jeg hjem fra Master-studiet i Firenze og ble singel; så fikk jeg livet igjen i gave. Jeg skulle skape den Gunn-Helen jeg aller mest ønsket å være. Og leve som.

Jeg har drøftet det med nære venninner og sønner med kjærester. Og med lege.

Beslutningen er min - og blir min siden jeg ikke har hatt noen fysiske problemer. Jeg snakker om silikon brystimplantater - som har vært en del av både kroppen og sjelen min i 13 år.

Jeg som jobber med bærekraft og miljø, har økofilosofi som ideologi, lever et holistisk asketisk og enkelt liv; i dette livet er silikon et fremmed-element.

Ingen har noen gang kommentert at mine pupper har vært store - eller virket kunstige. Men avgjørelsen ligger ikke der, men at jeg ikke er den samme som jeg var da jeg satte dem inn. Men, jeg skal være ærlig å si at jeg i nakenhet med en mann - har jeg selv synes de er “for store”. Nå vil jeg kle meg av - og det er bare meg - helt ren - innenfor klærne.

Siste rest av mitt forrige liv forsvinner nå, har jeg spøkefullt sagt, med en snev av alvor.

Jeg er transformert til en annen Gunn—Helen; andre verdier i livet, en jobb jeg mener er verdig å bruke tiden på - er med på i småskala å ta vare på planeten vår. Også er jobben som rådgiver i f t rus en jobb jeg brenner for.

Nære tette venner. Harmoni i familien. Jeg er ikke lengre hun som levde i luksus med en stor sorg i hjertet. Og kunstige pupper.

Hun er fortid. Jeg derimot må avstemme kroppen med den sjelen jeg har.

Jeg gleder meg til å vise meg flatbrystet - synes det er vakkert, når jeg titter i smug på de unge kvinnene på yin yoga eller når jeg er sammen med kvinner som stolt viser frem den kroppen som er helt ren - så har jeg fått små dråper til å ta dette valget.

Under narkosen drømte jeg en stor sterk drøm. Jeg stod på toppen av et høyt fjell, det var mørkt og bratt for å komme opp dit, på siden var det grønn vegetasjon, frodige busker. I dalbunnen stod han som vekket lidenskapen i meg - på Grains Cafe en tidlig lørdag formiddag. Han er blid, ser opp mot meg på fjellet - og så snur han seg mot meg; jeg som ser meg selv uten i fra. Han er der, nede i dalføret - men på fjelltoppen står jeg helt alene.

Blikket mitt går opp til meg der opp igjen. Jeg står stødig, rakrygget - og sterk. Håret er løst og det beveger seg i vinden. Og jeg ser fremover - innover mot horisonten - universet - og ser meg ikke tilbake. Eller ned i dalføret. Der har jeg vært. Nå vandrer jeg videre. Igjen.

Nå er du der Gunn-Helen - den du fra nå skal være; både i kroppen og sjelen.

Og mest jeg ligger på post-operativt tikker det inn message både fra Dan og Leo; hvordan har du det mamma ?

Magisk, taster jeg tilbake. Nå er jeg hel. Slik jeg skal være.

““How can I begin anything new with all of yesterday in me?”
”

— Leonard Cohen, Beautiful Losers

I drømmen under narkosen stod jeg høyt oppe på en fjelltopp - og så fremover og utover. Fremtid. (Foto; Werner Anderson)

Blokkeringer. Stillstand.

Hun kommer gående mot meg, det er en av disse varme høstdagene, solen varmer der jeg sitter på benken og skjønner at det er hun som jeg har avtalt med. En felles venn har spurt om jeg kan ta en samtale, med mål om å hjelpe. Hun sliter med mye, og jeg skal prate om AA og at det finnes hjelp hvis hun ønsker å kutte ut alkohol og rus.

Vi har kommunisert via sms, jeg ringte også da hun ikke dukket opp sist - og akkurat nå i dag, så kom det to smser om å utsette møtet en time. Hun ringte - jeg sa nei. Nå - eller aldri. Det siste tenkte jeg, men sa det ikke. Men en utsettelse var ikke aktuelt.

Det har med respekt av egen tid - jeg som respekterer meg selv. Og grensesetting - mer en verdisetting i eget liv.

Så der kommer hun. Endelig. Pen, oversminket etter min smak, men alt blir så tydelig i solen. Lite småprat, før hele hennes liv veltes ut. Som dagen derpå oppkast, voldsomt og brått. Jeg har hørt så mye, svært få historier sjokkerer meg, vi mennesker kan være grusomme mot andre og oss selv. Noen ganger lurer jeg på om ondskap ligger som en ulmende kraft i noen mennesker. Eller i oss alle.

Har erfaring med ego-orienterte mennesker, og jeg har blitt bedre til å stoppe talestrømmen, fra de mennesker som bare ser seg selv og hele verden fra sitt ståsted. Uten å gå inn i andres perspektiver - og også kanskje innrømme at man selv tar feil - og at andre har mer nyanserte og bedre perspektiver.

Hun er vant til å være i fokus. Drama-historier fanger, men når de blir repetitive så blekner fasinasjonen og mennesker rundt henne går lei.

Noe begrenser jeg, men så sniker flere deler av historien hennes seg likevel ut fra henne - og inn i sjelen min. Hun er dyktig. Har flere års trening i selvdyrkelse av sine lidelser og i fortellerkunstens magi.

Jeg har hørt så mye, at jeg blir ikke sjokkert, ønsker ikke å gå dypere inn i alt sammen, men kommenterer med at det er gjenkjennelig, sier forsiktig at kanskje signalet i den sms fra elskeren betyr det du aner, men ikke egentlig vil vite.

Energitappere. Det å bli spist opp av andre. Det er en tanke som kommer til meg - der i høstsolen.

De ser deg ikke, mest seg selv. Og når du stenger døren, så finner de andre. Jeg vet alt dette.

Svært sjeldent blokkerer jeg noen, men jammen meg tar det lang tid for at slike mennesker slipper meg , flere beskjeder på mobil-svareren, og enda forsøker de seg igjen. De har sett min svakhet, at jeg er villig til å lytte - til å motta de dramatiske detaljene fra deres skadete og skapte liv.

Men jeg har blitt flinkere til å ikke bli misbrukt. Når de er i en runddans av drama - blir ikke min stemme hørt. Det jeg kan gjøre - er å innrømme at jeg ikke kan hjelpe. For å ta i mot hjelp, må man være villig til å lytte og også være åpen for en livsendring.

Hun i høstsolen har heldigvis tre fagpersoner, psykolog, psykiater og fastlege - å fortelle sine lidelser til. Og vår felles venn.

Vi skal møtes igjen - og jeg skal lytte. Og fortelle hva jeg har gjort i mitt liv i forhold til rus og alkohol. Så kan hun lytte. Hvis hun vil. Og også velge en livsendring. Et valg. Men det valget må hun være villig til å ta.

Frykten for forandring er stor - og å miste sin skapelse av seg selv er skremmende. For hvem er jeg da ?

Løft blikket ut av skyggedalen, se toppen og himmelen - og sjelen din vil bli leget.

“Let go now or fall.”

— The Untethered Soul, M. Singer

Jegerånden. Verdensfølelsen.

Jeg kommer til å bli det jeg kommer til å bli. En oversettelse fra Bibelen, noe annerledes enn de som oversetter Guds navn med; Jeg er den jeg er.

Det gikk meg forbi - det lille ordet “det” og ikke “den”. Det ligger en stor forskjell; å bli den jeg er, betyr stillstand, uten en omforming, en transformering. At jeg blir DET jeg er, her ligger det tanker, refleksjoner, menneske-ide bak; og ikke bare noe kroppslig, men alt det vi favner fra sjelens språk.

Jeg tenker, altså er jeg.

Bare en dråpe av den store oversettelsen; Jeg kommer til å bli det jeg kommer til å bli.

Gjenklangen fra Guadagninos “Call Me by your Name” og “Find me” - og nå Klausgård som 16 åring som fant “Verdensfølelsen” i flyet fra Kristiansand til Bergen. Han fant sitt livs mission - å skrive, for alle, noe han siden har gjort, vellykket og vakkert.

Knausgård har en grunn til å stå opp om morgenen.

Og “Jegerånden” - tittelen på boka til Eirik Kristoffersens bok - som jeg slukte en høstlig helg.

Og jeg tenker i ettertid, at også Kristoffersen har en god grunn til å stå opp - hver eneste morgen. Han har holdt seg til sin livs-visjon - som uttrykkes innen Forsvaret, en gjennomtrent, årvåken og god soldat. God i ordets flere betydninger. Stole på. Lytte til. Lære. Bli bedre. Og enda bedre. Tillit - som staves likt både forfra og bakfra.

Knausgård og Kristoffersen har funnet hvert sitt grunn-element; det som skaper dem - som dem. Som ligger der, dypt inne i selve livs-genet; som driver dem fremover; videre, for å finpusse seg selv og bli bedre.

Da jeg begynte å syntes at “Jegerånden” begynte å bli repetitiv - det var da jeg forsto den - essensen i den; kjærligheten til hans motto - det repetitive i alt han gjør - og er tro mot. Denne urkraften, livsnæringen som både Kristoffersen og Knausgård har; som har gitt dem universer for bli det det skulle bli.

Og hva er mitt livsmotto ? Hva får meg til å stå opp hver morgen ? Jeg tenker; kanskje er det “alt er relaltivt relativt” - men det er for kaldt, jeg må rense meg selv, jeg må finne det… Kanskje er det “vær ærlig mot deg selv” - AA-motto mitt ?

Nei, det er bare “ærlighet” - i alt jeg gjør og tenker. Ærlighet som overgår alt, er rent og enkelt å forholde seg til - det er det samme som Jegerånden. Og Verdensfølelsen. Ulike ord, men essensen, betydningen er likt.

Drøm stort, hvisker min venn Amir. Aint´t No Mountain High Enough synger Marvin Gaye.

Verdensfølelsen for Knausgård. Jegerånden for Kristoffersen. Ærlighet for meg. Og du ?

Hvorfor står jeg opp om morgenen ? (Foto; Werner Anderson)

“Why am I doing this ? I have more important things to do. This is a waste of time. There´s nobody in here but me. What´s this all about”

— "The Untethered Soul, Michael Singer

Lidenskapen. Myk. Varm. Uventet.

Lidenskapens urkraft; som har eksistert så lenge vi mennesker har levd. Adam og Eva i Edens hage; lidenskapen for det forbudte, som drev dem ut av den trygge, kanskje kjedelige tilværelsen - så jeg undrer over; er lidenskapens essens det uventete ? Det vi erfarer så intens, men ikke helt forstår - og er umulig å beskrive fullverdig med ord ?

Denne indre lengselen etter kjærleiken - nærhet, det å elske oss svette - være tette uten ord. Kle oss nakne for hverandre. Denne drivkraften for å eksistere fullt ut; kjenne blodet bruser i årene, eksplodere, let go for all kontroll.

Og så står jeg her; igjen, overfor dette skrittet - mer et valg. Kanskje få oppleve den seksuelle lidenskapen - med en annen.

Og jeg blir redd; for hvilken inngrep det vil gi i livet - hva som må vike; og hva jeg må avsløre. For alle liv har hemmeligheter; små i hverdagen - og større. De store er jeg ikke redd for; men jeg kjenner etter at jeg er redd for - og jeg stritter i mot; å slippe en annen inn i mitt indre univers. Mine daglige ritualer - jeg trives med dem alene. Jeg har blitt så vant til å være alene med meg selv.

Men jeg har sagt ja til å møte en annen. Føle på oss. Om det er et oss. Kanskje jeg har fått min kvote av intim kjærleik - kanskje jeg heller bør falle til ro i det livet jeg lever i - og slutte å bruke energier på søken etter noe jeg ikke vet helt hva er.

Så løfter jeg frem kjæresten min Thomas igjen og husker at vi ikke stilte spørsmål ved oss - vi bare smeltet sammen. Uten en pro-et-kontra analyse. Det var latteren, kyssene og vår nakenhet som var oss. Så formet våre liv seg mykt rundt oss. Varsomt og vakkert.

Så jeg går mot ham; en som kanskje blir i mitt liv - eller går ut av det.

Dagen derpå: Det ble ikke noe mer. Lidenskapens språk sang ikke i sjelen min. Den varsomme lengselen; lidenskapen som det er så vanskelig å beskrive med få ord - banket ikke på; alt ble kleint - og stivt.

Men livet tar ofte uventete svingninger. Lørdagen etter kommer Han inn i livet mitt; vi smelter sammen, den tilfeldige nærheten av hendene våre som berører hverandre; gir brus i hele meg. Jeg er der; på steget inn i lidenskapens univers. Latteren fra den ene - som smitter usynlig over til den andre. Og dyrker vi dette; lar lidenskapen få gro i sitt eget tempo; kan kanskje magi oppstå.

Hvis vi vil; begge to. For vi er alle Adam og Eva; og verden er vår hage.

De sterke usynlige kreftene som er lidenskapen - som kommer uventet og kraftfullt. (Foto; Werner Anderson)

“Sjel er sol og kropp er natt, vi er mellom dag og natt, soloppgang i universet.”

— Rumi (1207 - 1273)

Det sitter en mann. I kjelleren.

- Gunn-Helen, sitter det en mann i kjelleren og svarer oss ?

Vi er hos IBM, der jeg jobba før jeg ble sosialantropolog. Og der Anne, en student utplassert i praksisperiode fra Universitetet i Lund, spør meg om det sitter en mann i kjelleren, helt alvorlig.

I årevis etterpå fortalte jeg historien. Fordi den var så absurd, at et menneske kunne tenke sånn om teknologi og data.

Historien ble etter hvert for gammel. For rar.

Og verden åpent seg med www, google, Facebook og alle våre apper.

Og nå er hennes forståelse av teknologien blitt sann - den har for så vidt vært sann hele tiden, bare at vi har vært trollbundet av alt det utviklerne vil at vi skal se; Likes, kommentarer, feeds - og at alle nyhetene vi får opp - lissom stemmer med det vi mener fra før. Verden er deilig dere ! Alle er enige med meg.

Og så fikk Anne rett. Og hadde rett den gangen, selv om det ikke satt noen mann i kjelleren i Dronning Mauds gate i Oslo. I dag sitter de i Silicon Valley, Russland eller i Kina; og “svarer” oss med sin overvåkning, manipulasjon og skapelser av avhengighet. I boka “The Fix” skriver forfatteren, en ex-addicted, om hvordan de store teknologi-selskapene som Google, FB, Instagram rådførte seg med oss rusavhengige om hvordan det funker. For å lære; overføre fra et felt til et annen. Og de lærte, programmerte - med algoritmer - og fikk oss fanget.

FB og alle de andre nettstedene er gratis, men for en umenneskelig pris vi betaler - likevel. Vi betaler med livene våre, livsrytmen vår, våre sosiale normer. Vår nye brutale kommunikasjonsform.

Denne høsten har jeg sett to dokumentarer om dette; I human (NRK) og The Social Dilemma (Netflix).

Og begge bekrefter Annas historie. “Det er en mann i kjelleren” - men mannen sitter i Silicon Valley - eller i Kina - eller Russland.

Det tredje som har hendt denne høsten er at en venn jeg er veldig glad i har begynt å si veldig rare ting til meg.

At Aftenposten er giftig, at vaksiner er farlige og at Bill Gates er verdens største kjeltring. Hun hyller USAs president - og mener at verden misforstår ham.

Jeg blir redd - hun står for en sammensmeltning av meninger som jeg betrakter som “fake” - og ødeleggende for fellesskap og demokrati.

Vi må gjøre noe - hver enkelt av oss; sier avhopperne i “The Social Dilemma” - vårt sosiale dilemma; Ikke bruk sosiale medier -vel, der er ikke jeg helt, men i alle fall fjerne alle varslinger, kutt ut en drøss av appene du har, ha mobilfrie soner hjemme - soverommet er fint å starte med. Der skal det elskes og soves.

Ta det vanlige livet tilbake; puste og leve i samme rom.

Jeg vil leve - i den virkelige verden; med sol, regn - og gråtoner. Slik et helt vanlig liv er. Og kjenne på kjedsommeligheten også; uten å ta frem mobilen.

““Vi innrømmet at vi var maktesløse””

— Trinn 1, første del, Anonyme Alkoholikere - Storboka

Se bort, inn i andre virkeligheter; det er det SoMe gjør med oss. Og jeg blir helt borte. (Foto; Werner Anderson)

Leve. Være. Mer. Mindre.

Når jeg er hos andre som har få ting, eller som akkurat nå hvor jeg bor på Hotell 1403 i Ålesund, et av de svært sjeldne gjennomførte vakre boutique-hotellene jeg noen gang har bodd på - så vandrer jeg mentalt hjem til meg selv; og går igjennom rommene som er mine; mitt hjem.

Hva kan jeg gi bort ? Hvilke rom har fortsatt ting andre vil ha mer glede av enn meg? Men mest av alt; hvor lite trenger jeg for å leve - for å puste i en kontemplativ frihet hjemme.

Og jeg ser meg rundt her på 1403 - de få tingene de har er enkle, men skapt med godt håndverk. Slik jeg elsker. Som vil tåle ditt liv - lenge. Er det ikke slike ting som gjør oss godt; som merkes av oss over tid, av solens stråler som erobrer hjemmet vårt på godværsdager - og likevel er tidløse ?

For de er skapt ut av en meditativ forståelse av en tidløs nytelse; som likevel skapes i tiden.

Og jeg skal rusle rundt her i hele dag, mellom avbrekket hvor jeg skal gå ut i byen og ta bilder av Jugend-hus - og rare trange smug. Tilbake til mitt rom, på loftet av 1403, hvor jeg kanskje skal sove en liten stund midt på dagen, når ingen ser meg - eller vet om det. Lese litt i en av meditasjons-magasinene jeg har kjøpt med meg til denne reisen, lytte til stillheten i høyden, og kjenne på lukten av renhet.

For i vakker design ; så eksisterer det en renhet; fordi detaljene er få, men klare. Og jeg tenker at det er de små detaljene, som til sammen skaper det store rommet, som er større enn alle detaljene til sammen.

For bak hver lille detalj så ligger det en kjærlighet; og denne kjærlighetens energier - flyter ut i rommet.

Hvor jeg er. Hvor jeg puster. Eksisterer. Akkurat nå. Hotell 1403.

“‘To create one must first question everything’. A concept that applies to writing as to life”
”

— Eileen Gray (1878 - 1976)

Et hotell. Et rom; med få utsøkte detaljer; og vakre energier. Hotell 1403.

Øyeblikk. Guds nådegave.

Disse øyeblikkene vi bærer med oss hele livet. Som jeg tror at når jeg er mer i døden enn i livet, er det de øyeblikkene jeg vil gå inn i - og oppleve på nytt. Og når det siste bildet, den siste opplevelsen kommer til meg, da er jeg klar for å gå videre, forlate dette livet. Og jeg håper inderlig, at jeg har oppsamlet og erfart mange slike magiske øyeblikk.

Jeg kaller dem Guds nådegave. Når de skjer, så vet jeg det, at dette øyeblikket, vil jeg huske for alltid. Og jeg er da så inderlig tilstede i dem - nyter dem så dypt, fordi jeg vet at dette øyeblikket vil bli en slik Guds nådegave.

De er ikke knyttet til ytre målbare verdier. De kommer uventet - og det er det magiske med dem.

Jeg deler dem med noen, men mest med meg selv. Tar dem frem - og kjenner på den følelsen jeg den gang hadde - når jeg var i hendelsen. Jeg kan være der. Stemningen, lydene, luktene - alt sammen blir sterkt levende - igjen.

Et øyeblikk er i taxien i Roma. På vei hjem til hotellet. Det er i den lille familien min samlet - alle er stille. Dagen har gitt nok, vi er mettet av opplevelser.

Så er det som om Gud, før jeg visste at Gud var nær meg, hvisket til meg, at jeg nå er i en slik nådegave - og jeg vil huske disse minuttene, øyeblikket for alltid. Lyden av bilhjulene mot brosteinen, fuktigheten i luften etter et regnskyll, den velkomne kjølige natt-temperaturen som kommer etter en varm dag. Og stillheten. Hvor Gud taler til meg. Og det er bare jeg som hører ham.

Ta vare på dette, hvisker Han.

Det gjør deg godt, Gunn-Helen. Slike mikro magiske øyeblikk jeg gir deg.

Og et annet, den første gangen Thomas kysser magen min. Og jeg vet ikke, men aner hva som kommer. En mykhet som denne høye lyse vikingen besitter. En Guds nådegave som forteller meg at Kjærligheten overvinner alt i livet - den rene bunnløse kjærligheten.

Og mitt siste ? Hva var gaven Gud meg denne sommeren ? Jeg vet det. Fordi det er fortsatt er så ferskt, så utenkt, at foreløpig bevarer jeg det i sjelen min - og til høsten tar jeg det frem - og deler det med andre mennesker.

Fra feltarbeidet mitt i Japan; en magisk stille have og utenfor er byen Kyoto.

“The specific meaning of God depends on what is the most desirable good for a person.”

— Erich Fromm

Kjøkkenspråket

Tåler vi mindre, eller vet vi mer om det å tåle ? Er det tidens ånd, med alt den fylles med, som gjør at vi både utsettes for mer, men tåler mindre ?

Nye ord i våre liv; Krenkelse. Integritet. Sårbarhet. Og på den andre siden; Raushet. Inkludering. Fellesskap.

Det betyr ikke at dette er motpoler - og utfyller hverandre, men alle betydninger som ligger i disse begrepene er med på å forme våre liv.

Når jeg leste om foreldrene til en ung gutt som omkranset morderen - og tilga ham; da blir jeg slått i bakken av en enorm raushet. Ingen bitterhet - eller ønske om å straffe.

Det gjør noe med meg å gå inn i en forståelse i beveggrunnene til slike mennesker.

Jeg ønsker å bli et bedre medmenneske - derfor stopper jeg opp når slikt skjer.

Med disse refleksjonene som bakteppe, opplevde jeg å være på innsiden av et stort kjøkken; på et av Norges beste hoteller. Jeg elsker å komme tett på mennesker, gå bakenfor fasadene, forsto hvorfor mennesker er som dem er.

Et hotell-kjøkken er et lite Norge i miniatyr. Hektisk - og krevende. Klare linjer. Klare beskjeder over fisken som skal forvandles til et gourmet-måltid. Her må kommunikasjonen, beskjeden som fyker mellom sjefskokken og en annen; være presis og kort. Sausen kan jo brenne seg - hvis ordene blir for mange.

Det ble en magisk erfaring. Fordi sender og mottaker i kommunikasjonen forenes i klarheten; uten å ta det personlig, fordi feil må rettes opp - og det riktige må gjøres. Nettopp ja; for at fisken ikke skal stekes i hjel - eller at isen smelter før den når ut til dem som sitter og venter på den.

Her er oppsummeringen; Presise ord, tydelige - og med to mål; lære av det til neste gang, og rette opp feil.

Det ble noen befriende deilige timer med kjøkken-språket. Og ja; maten ble magisk.

Kjøkkenspråket; I klartekst, få ord, men intensjon om å bli bedre.

“Vær ikke redd for uhell i livet
Vær ikke redd, ingenting evig i livet
er kort pust, sett pris på det i dag
tenk ikke fortid og fremtid i livet. ”

— Rumi (1207 - 1273)