Frykt. Kjærleik. Ordløst.

Lengter jeg fortsatt etter ordene “jeg elsker deg” ? Er det disse tre ordene som definerer hans kjærleik til meg ? Jeg vet ikke helt, jeg er hjernevasket av vår kulturs vekting av dette, men jobber med meg selv med å legge ordene døde, i alle fall min lengsel etter å høre dem - fra ham. For kanskje har han ikke trening i å si dem, ei heller dyp nok kjærleik for de han har vært tett på tidligere slik at ordene sies i det uendelige - trening gjør mester vet du - så må jeg faktisk bare godta det. Men dette vet jeg heller ikke. Jeg bare antar, siden ordene ikke triller ut av munnen hans etter at vi har elsket. Har jeg frykt for at en kjærleik uten de tre små ordene - er bare ren lidenskap ?

Jeg har frykt - likevel tør jeg ikke spørre om han elsker meg. Jeg må akseptere - tror jeg. Eller forlate ham. Eller leve i uvisshet.

Det blir for mye - all denne tenkningen.

Min lengsel hjelper ingen. Første gang jeg sa det til ham - “jeg elsker deg” - ble det litt kleint, fordi de samme ordene ikke kom tilbake fra ham. Så nå må jeg kjenne etter - hva jeg mener med å si ordene - eller mer føle med meg selv hvor dyp min kjærleik til ham er. For er jeg i en dyp kjærleik til ham - uten å si de tre små ordene ?

I dag er kjærleiken like lett som en fjær. Vipps; en sms med “Tror jeg ikke fortsetter dette her. Takk for nå” som tar meg tre sekunder å skrive - så er lidenskapen vi delte, historiene av oss vi skapte i den andres sinn, det lille og store vi opplevde sammen, være fortid. Vi har ikke definert oss heller som et par - så kanskje en slik sms ikke er nødvendig heller ? Bare forsvinne i det stille ? Nærhet er det vanskeligste som finnes - balansen er et kunststykke som krever 10.000 timer for å lykkes i - på linje med alt annen man skal bli god i.

Men kjærleik er ikke først og fremst ord, selv om de statuerer et menneskes synspunkter, men handlingene sier mer enn ordene, har jeg lært i AA og også ellers i livet. Føler meg litt såra når jeg skriver om de tre manglende ordene, så jeg er nok ikke ferdig med savnet etter dem. Enda. Jeg må frigjøre meg fra vår kulturs definisjon av kjærleik, jeg vil fly i flow - og være så rar og sær, vill og gal - som jeg vet jeg er; aller mest når jeg er alene; bare meg. Ingen tilskuere. Ingen lyttere.

Det er også fint. Men akkurat nå må jeg knekke koden med de tre små ord.

Jeg må lete etter kjærleiken hans i det ordløse - i hvordan han viser det i handlinger (og gjerninger som det heter nå i påsken med Jesus og sånn) - hvordan kan jeg lese ord i det ordløse ?

Jeg finner mange eksempler - som er gode å tenke på. En sosialantropolog - Levi-Strauss - sa noe som at metaforer er gode å tenke med - han sa det på fransk - da hørtes det ganske så intelligent ut. Men kjærleik er ikke intelligent eller akademisk, den er kroppslig og helt irrasjonelt.

Blomster. Et bilde. Reparere ting i huset mitt. La meg bestemme om vi skal spise indisk eller ….Alt er (nok) tegn på kjærleik. Fra ham til meg.

Det er jeg som må forandre perspektiv. Riste meg løs fra kulturens tyranni over hvordan et riktig kjærleiksforhold er. Se meg selv. Og virkelig elske meg selv. Og erkjenne at nettopp jeg - alt jeg er - er verdt å elske - selv om de tre små ordene ikke kommer. Fra ham.

Og også se meg selv sammen med ham - i ham - for hvordan jeg viser min kjærleik. Til ham. Også ordløst.

Men i mørket alene, hvisker jeg de tre små ordene, ti amo. Som han ikke hører. Jeg er ikke fryktløs - ennå.

Ødelegger vår kulturs definisjoner av kjærleiken - kjærleiken ?

“Let´s talk about courage now. ”

— Big Magic, Elizabeth Gilbert

En 2000 årig. Coach.

Hvordan er ditt forhold til Jesus, spør pateren meg. For en stund siden satt vi der; i samtale i klosteret - det er naturlig å spørre slik i den konteksten vi var i.

Jeg kan raskt si bra, men jeg kjenner den kloke og dypt reflekterte pateren, at et slikt svar er oss ikke verdig.

Den danske journalstens Charlotte Røhrts bok “Jeg møtte Jesus” har berørt meg dypt. Har til og med meldt meg på et retreat med henne til sommeren i Norge, hvis det blir mulig.

Han er den første coachen, sier jeg. Slik ser jeg ham. Og det samme kan jeg si om Buddha. Mennesker på jorden - som med sitt levesett - viser meg hvordan vi bør leve. Jeg skriver ikke skal, men bør. Fordi et levesett er et valg - det også.

Faktisk var Jesus, en av de som som sa og levde slik selv; være tilstede her og nå. Fortiden er forlatt - og fremtiden kommer til oss først når den smelter sammen med nåtiden. Jesus var også grenseløs, som Buddha, med å omkranse alle mennesker. Maria Magdalena, syke (spedalske) og andre som vi i dag kaller for outsidere. Hadde Jesus levd i dag, hadde han nok vært en mega-kjendis, med mange millioner av følgere på sosiale medier. Og mystikken med ham, at han er Menneskesønnen, et menneske og guddommelige samtidig, gjør han jo enda mer mytisk. For hvem av dagens andre prate-kjendiser kan påberope seg et slikt personlighetstrekk ?

Jeg prater litt vimsete med pater. Så sier han; LIVET. Og vi forstår begge hva som ligger i dette.

Mitt forhold til Jesus er selve livet. Hvordan jeg skal leve - og virke - i dag. Helst hver eneste dag. Noen dager er jeg utmeldt fra omverdenen - likevel er jeg også da på. En sms tikker inn, om en forespørsel om å være sponsor for en ung kvinne. Jeg vet at det må settes av tid - til oss. Det å veilede en gjennom de 12 trinn i AA er ikke en oppgave som er lettvint, men krever kjærleik og omtanke. Og i dette ja fra meg - så ligger det også et ja til en tilgjengelig 24/7 - en veileder om livet. Jeg skal høste fra mitt liv, mine handlinger - speiling. Slik at hun speiler seg i meg. Slik at vi blir ett; sterke, slik at vi også kan gå på ulike stier - når den tiden kommer.

Noen ting sier jeg ikke nei til. Som å si ja til å bli mentor - sponsor som vi sier i AA. Eller som å invitere til en tur i Frognerparken til henne som “livet raser sammen” - igjen; I see you. Avatar og Jesus i ett på en måte. Skal jeg prøve å leve litt sånn som den første coachen gjorde - så er svarene fra meg allerede svart på. Jeg må bare gå inn i det - og leve det. Tro er et handlingsprogram - mer enn å sitte stille og lese Bibelen for seg sjæl.

Og heldigvis, vil jeg si, så er verden full av kloke mennesker - coatcher - som gir livsråd - og her gir jeg deg 5 om dagen; som er essensen fra flere;

1. Nære relasjoner (lev i gode relasjoner med familie og venner)

2. Å gi (vær et medmenneske - gi av deg selv; både ikke-materielt og materielt)

3. Kunnskap (Lær nye ting - selv har jeg meldt meg på mobilfotokurs - og nest år blir det MF igjen)

4. Aktivitet (10.000 skritt om dagen - helst en mil for meg. Hver eneste dag. Vårens aktivitet; løping)

5. Tilstedeværelse. (En coatch kaller det sanse-turer, en annen sakte meditasjon ute)

   Og akkurat nå tikker det inn en sms fra en jeg har vært tilstede for i dette menneskets krise - som nå er på vei igjen: Husk at jeg ville gått i krigen for deg.

Timevis med lesing beriker livet - men det er handlinger som skaper liv.

“En stum har drømmesyner - men alle er døve
En ordløs forteller - og ingen evner å lytte”

— Rumi

Autentisk. EXIT.

Slukte “Exit 2” i en langhelgs jafs. En ting som vises er våre framsider, hvem vi speiler oss igjennom til andre. Og så er det mørket og usikkerheten; hvem vi også er. Hvem som er den sanne, ikke den ene eller den andre - vi er ikke bare gode eller onde. Vi er begge deler. Og selv, elsker jeg mørket mitt aller mest - fordi det er der jeg er mest kreativ. Han jeg er naken med, jeg skremmer han med mørket, men det skal få bli i mitt liv - og ikke forsvinne. Slik er jeg nå - men er jeg autentisk for det ?

Leser en bok som Pater har lest - og anbefalt meg. Det går trått - kanskje fordi jeg også leser en bok om Gud, en annen om lykke og den tredje leverte jeg tilbake på biblioteket (The Years), det ble for mye, for mange fremmede tanker inn i hodet mitt. Kanskje allerede i løpet av denne helgen, skal jeg åpne den siste boka til Jordan P, slakta i media, men helt sikkert elsket av meg. Jeg liker at han har vært i dophelvete - og så kommet ut igjen, det sammen som coatchen i “Mental Rehab” - de er som jeg, gjenkjennelige smerte - og til slutt glede. Men er vi tre autentiske for det ?

Jeg tror det som pirrer noe i meg - er kanskje livsløgnen - litt sånn som Peer i Peer Gynt, kanskje den berører en viss form for sannhet i meg. At jeg mestrer meg sjøl nå - og at både skam og skyldfølelse er minimalisert. Og jammen har jeg jobbet bevisst med dette; knadd meg selv som en surdeig før steking i mange år. Men. Jeg ble både moralsk og etisk korrekt når han fortalte meg om et lik som falt ut av skapet hans - kanskje han hadde gjemt det til en passende anledning. Hva veit jeg.. ? Men jeg, likte ikke den personen jeg da var - og sa det tydelig når vi igjen hadde kysset litt - og lå nakne i senga. Jeg ble ond. Fint, sier han mildt, så lenge det var et engangstilfelle - og ikke en gjentagende måte å reagere på. Fytterakkern, så fort man kan trå inn i en personlighet man ikke liker, ja forakter. Når jeg hadde sagt det til ham - forsvant også skammen over å være så jævlig moralistisk.

Paters bok er “The Gifts of Imperfection” - av Brené Brown. Hun snakker om forskjellen mellom shame og guilt - mellom I AM BAD og I DID SOMETHING BAD.

Ser du forskjellen - og hvordan det ene ødelegger deg, mens det andre løfter deg videre på livsveien ?

Og jeg leser; at jo mindre vi snakker om skam - så større vokser den - inne i deg. Akkurat dette, tror jeg er en korrekt forståelse av oss. Ut fra egen erfaringer - da skammen var en mørk sky i livet mitt. Nå, derimot, ser jeg for det meste det lyse. Og er i det - så lenge jeg kan.

Jeg mener at jeg har snekret sammen et okei liv, at jeg greier som regel å ikke la andres ondskapsfulle ord gå inn i sjelen min, at jeg lar det skrelle av som vann på gåsa. Jeg har til om med gått så langt å IKKE lese mailer fra visse personer - rett i søppelkassa med dem. For jeg merker at når en slik mail eller sms kommer, så leser jeg automatisk de første ordene - og vipps så øker pulsen - og jeg får det vondt. Og jeg aner hvordan jeg hadde følt - med å lese alt sammen. Så vondt vil jeg ikke meg selv. Et par mennesker har jeg sperret i alle sosiale medier - jeg mener de er syke.

Men; å leve autentisk ? Jeg hashtagger alltid emnetagger som inneholder Autentisk. Har jeg virkelig tenkt over det - hva det innebærer mon tro ? Ja - mener jeg i dag. Ikke ferdigknadd - men altså klar for steikeoven - hvis jeg var en surdeig som skal bli til et supergodt brød.

I mørket er det enklere å være autentisk; som da kjærlighetspartneren min og jeg delte våre erotiske drømmer - og en hvit boks ved siden av sengen min hvor dildoen ligger, jeg har tross alt så og si vært singel i 10 år - og når han onanerer og fantaserer. Tiden med min siste ektemann, vi snakket aldri om dette. Jeg vet jammen ikke om han onanerte, men alle menn gjør jo det. Pornofilm på hotell; jeg veit ikke. Det vi gjorde, var å stenge ute fra det som var oss - hele vårt autentiske selv - en sentralt og viktig del.

Og snart kommer han til meg igjen. Skal bare ta ut motorsykkelen - denne våren. Kjøre rundt i bygatene, før turen hit. Og i mellomtiden, skal jeg lese litt i “Lykkekuren” - jeg er jo ikke utlært i det å leve som et menneske - mest mulig som meg selv; autentisk. Hva nå det er… ?

Ordløs kjærleik - over en bru - Akerselva. Hvor mange av disse er fortsatt i lidenskapens univers ?

“To my wife, Tammy Maureen Roberts Peterson, whom I have loved deeply for fifty years, and who is admirable, in my estimation, in all regards, and beyond all reason ”

— Beyond Order, Jordan Peterson

Krise. Kjærleikens språk.

Du må dra hjem. Tenker jeg febrilsk. Klarer ikke å ha deg her et minutt til. Så vondt jeg har det. Dra !

Men jeg sier heller at jeg ønsker å sove alene. Det eneste jeg tenker på er at han drar. Komme seg bort fra meg - ut av huset. Han jeg elsker. Vil ikke ha ham her. Og bare tanken på en natt er så mørk at jeg ikke vil være en i tosomheten.

Han kler på seg og drar. Over til Oslo øst, sin seng, i ensomhet. Han også.

Hele kvelden har vært umusikalsk. Jeg forstår det ikke, blir forvirret, men mest av alt veldig sårbar - og angrepet. Levende vakre lys på bordet, lunt i huset og sterk take away mat og femkorn rundstykker fra Grains. Et lite måltid før vi skal kle oss nakne, kysse lidenskapelig - men også se “Small Axe” på NRK.

Alt tilrettelagt sammen med ham jeg begjærer - og elsker.

Jeg føler at han angriper meg verbalt - og jeg går i fella; forsvarer meg selv. Kanskje jeg skulle ha stoppet opp og spurt mildt hvor dette kommer fra ? Forvirret er denne tanken ikke tilstede, men for hver gang jeg utdyper og forsvarer meg - så åpner jeg enda mer opp for min sårbare sjel. De indre tårene er gjemt. Og jeg prøver å smile - litt - selvom ansiktet føles stivt og rart. Kunstig. Jeg glatter over - noe menneskets historie har vist i tusenvis av år - vi glatter over. Og går videre.

At jeg ikke lærer - at slike angrep ikke har noe med meg å gjøre. Men med han. Denne kvelden, hvor han er i ubalanse.

Jeg tvinger meg til å se på NRK-serien, bare for å ikke lage for mye drama. Og når den er over, så sier jeg stille, for jeg er en mild person, at jeg ønsker å sove alene. Ikke at han må dra. Men knyttet mitt ønske til meg - som også er sant. I gangen sier han at han er glad i meg, noe jeg synes er en svak måte å formidle den andres verdi for den som sier det. Hvor er lidenskapen i de tre små ordene ? Ti amo - som det heter på italiensk hvor subjektet ligger i verbet amo/elsker - og den elskede - ti - kommer først i uttalelsen, har en gjenklang i meg. Jeg elsker det italienske språket - hvor kjærleiken er så intens. Er jeg ikke verdt å elske - bare være glad i ?

Jeg stryker hånden over den puten han pleier å ha når han sover her. Og tenker at jeg er helt okei - med alder, mediaprofil, klær og hele meg. Og kjenner også etter at slike kvelder fortjener jeg ikke - jeg orker ikke at et annet menneske skal knuse så mye i meg, for det får så lange ettervirkninger.

Dagen etter ringer jeg, tenker at jeg skal gi en forklaring på hvorfor jeg ville sove alene. Mest gjør jeg det fordi jeg ønsker å få en god dag - avslutte smerten i sjela mi. Og da kommer det; hele den historien han tar med seg inn i mitt hus - som han ikke der og da klarer å styre, ei heller være ærlig om - så enkelt det hadde vært i går hvis han hadde sagt det som det var. - bare å si det som det er.

Jeg sitter i sola med en varm sjokolade fra Grains. Og det vonde har forlatt meg - etter samtalen. Og jeg tenker at vi har tatt et skritt videre i det som er oss. For ut av smerte kan glede skapes. Men jeg som menneske, og de fleste av oss, har en kvote for hvor mye smerte vi orker. Forskning sier at vi trenger tre positive opplevelser for hver negative - for å ha et lykkelig liv. Og dette er det bare jeg - og du - som kan skape.

Jeg drømmer om å høre; Ti amo - fra min elskede, ellers blir oss for svakt og tamt - for meg. Livet skal leves lidenskapsfullt - hver eneste dag. Attraversiamo - hvisker jeg ut i stillheten; kom til meg du, lidenskap.

Tagging i Oslo; Kærleik av og til.

“In the midst of winter, I found there was, within me, an invincible summer. And that makes me happy. For it says that no matter how hard the world pushes against me, within me, there´s something stronger - something better, pushing right back. ”

— Albert Camus

En lørdag. Vann med sitron. Pære.

Det blir for mye for meg. Beskjeden fra fastlegen min i går; om at blærekatarren ikke er noe særlig, ta bare C-vitaminer du. Og gå hjem igjen - og kle deg naken igjen for din elskede.

Jeg går hjem, tar på meg pysjen, selv om klokken bare er 12, men gjør det for å markere at jeg skal hvile. Ringer ham og sier at jeg ikke skal gjøre noen ting, ei heller lage og spise middag med ham. I denne forklaringen ligger det implisitt at det ikke blir sex eller overnatting.

Han sier bare til meg at jeg sier i fra når jeg er klar. Igjen. For ham. Og oss.

Jeg fantaserte om skikkelig katastrofe, at sex i min alder var over. Finito. Men hvem vet egentlig - når livets nytelser er over ?

Likevel ringer jeg altså til ham og sier at jeg trenger en pause, ikke slutt, men tid til selvpleie - egentlig ingenting. Jeg har ingen planer for helgen, ikke noe viktig, og det er kanskje viktig det - å ikke ha noe viktig. Så er jeg der i flow - som skal være både språkløst og innholdsløst. Og jeg kjenner hvor deilig det er, å ha mine egne små ubetydelige gjøremål i dag. Tidlig går jeg ut til Bygdøy, hjemmefra, og det blir en mil når jeg låser meg inn her hjemme igjen. Liker skritt-telleren som er vennlig mot meg i dag. Og gir meg skyt for at jeg har gått mer enn tidligere. Pandemi-tiden er kroppslig forbi - jeg skal igjen ha mine mil og løpeskoene er slitte, men klare.

Drikker et stor glass vann med dråper av sitron fra Italia i seg - og spiser en pære. Og skal lese ut kunstboka i løpet av helgen, fordi jeg også vil begynne på noen av de andre bøkene som venter - og kaller på meg. Lillebroren min tipser om en bok om vår egen 54.000 års historie, den venter, og Vårt Land har fått meg til å kjøpe en bok om Bibelen - og i dag bestiller jeg boken Mentor Rehab - fordi menneskelige historier om rus og mestring; og nye verdier i nytt liv - gjør meg glad. Jeg forstår fort at jeg trenger flere slike hviledager.

Og seinere skal jeg koke egg - og putte dem opp i salaten jeg ikke har laget selv, men det har Mester Baker Hansen gjort. Jeg er så enkel i matveien, så den blir magisk. Og etterpå skal jeg se på “Exit 2” - blir litt forvirret når Klassekampen gir den en 2er mens Aftenposten gir den en 5er. Bestemmer meg for at jeg elsker Aftenpostens stemme høyest - fordi jeg skal kose meg med en verden jeg ikke lever i, men vet noe om.

Kanskje blir det trilletur med lille Finn i morgen - kanskje ikke. Men alt kommer når det skal. Trilleturer også.

Og jeg sløver med meditasjonen - og sovner lett.

Livet en lørdag. Uten noe å fortelle om på FB. Men her kan jeg taste ordene - som er mitt liv.

I gamle dager var søndagens ukens hviledag. Ta en hviledag tilbake i livet - i dag velger jeg lørdag. (foto: Werner Anderson)

“Hjelp meg å være, ikke bare gjøre og synes.”

— Bekymringsløshetsperlens bønn. Kristuskransen

Rusreformens mildhet

(Aftenposten - debatt mars 2021)

Tv2 God Morgen Norge spør meg på direkten om hva jeg hadde gjort og følt da Polet ble stengt i Oslo.

Det kom brått på og jeg svarte som en skikkelig drukkenbolt. Det hadde vært forferdelig. Jeg hadde nok tatt taxi fra Kolbotn – og over til Bærum. For å få kjøpt det jeg trengte aller mest. Nemlig alkohol.

Men samtidig kom minnene om ensomheten og skammen fra den gang jeg drakk. Det å miste grepet i eget liv var grusomt – og jeg ante ikke hvor jeg kunne få hjelp.  Rusmisbruk var knyttet til meg som enkeltmenneske og ikke definert inn i det offentlige rom som en sykdom. Og ensomhetens følgesvenn var den store skammen.

I ettertid har jeg tenkt at kanskje det hadde vært fint for meg.  At Polet ble stengt. Da hadde jeg blitt tvunget til å problematisere mitt forbruk og desperate daglige jakt på mitt rusmiddel. 

At jeg ikke brukte noe annet enn alkohol var bare flaks, jeg  kom fra et godt middelklasse-hjem og  visste ikke om noe annet. For meg var alkohol rusens neddopende førstevalg.

Alkohol er nordmenns førstevalg  – og det er lovlig. 

Helseministeren sa noe sånt om at «vi innrømmer at nordmenn har et rusproblem» - og at myndighetene nå tar hensyn til de «rusavhengige og deres abstinenser». En tanke slo meg da. Hva med de skjelvende narkomane ? Hvilke omtanke får de – for å få bort abstinensen?

Polet ble åpnet og freden senkes seg i de tusen hjem, utenom innenfor hjemmet fire vegger hvor rus og vold er hverdagskost. 

Og nå, denne våren skal Rusreformen diskuteres av de som bestemmer – og en ny offentlig omsorgsramme skal bli virkelighet.

Rusreformen er for hele rusfeltet – ikke bare de som er skjelvende narkomane på gaten. Hvordan samfunnet ser på dem som ikke mestrer eget forbruk og blir misbrukere, har en viss smitteeffekt.  Med dette mener jeg at forståelsen av en kriminell/straff blir avløst med sykdom/helsehjelp – vil få betydning for alle de jeg kaller «gråmennesker». Gråmennesker er alle som koser seg for mye med rusmiddelet alkohol, som nok stod i polkøen den helgen Polet var stengt i Oslo. Som ikke innrømmer at de har et rusproblem, som heller ikke bruker ordet rus, men snakker om vinkultur i sofaen eller øl-drikking (ja; jeg ble full) med kompisene. 

 Det er to ting mennesker har spurt meg om i det 30 årene jeg har vært edru. 

1.   At du tør å stå frem? Er det ikke skamfullt? Hvor er skammen din?

2.   Hvor mye drakk du? Er jeg alkoholiker som drikker...?

Og jeg svarer alltid det samme. Om skammen. Og om mengder.

Disse to spørsmålene er essensielt i hverdagslivet for «gråmenneskene» – og med en Rusreform som kommer, tror jeg, vil skammen bli mindre. Ikke helt borte, men det å bli forstått som en som er syk, er noe annet enn å få blikket fra andre om at du er evig drukkenbolt. Det andre dreier seg om mengde – noe som Rusreformen skal diskutere. Det er farlig å sette en endelig grense, for jeg har møtt så mange stordrikkere/narkomane som gjerne vil at jeg skal si «at du ikke har noe problem med rus du» - bare løp glad og fornøyd til Polet du og ta deg en pillerus eller hasj-dose også i samme slengen. Svært mange jeg møter i dag er flerbrukere – dvs at de ikke bare bruker alkohol (som nok er hovedmiddelet), men også reseptbelagte legemidler og også det du får kjøpt på gatehjørnet.

Hva jeg prøver å si er at Rusreformens essens vil smitte over på «gråmenneskene» - og kanskje flere av dem vil søke hjelp. Det er ingen skam å være syk. Og at Rusreformens mengde-forståelse kan gå begge veier, men det er nødvendig, nå i første omgang, å ha en grense, slik at de med eget forbruk i lomma, ikke blir puttet i fengsel, men heller får en god seng å hvile i – i behandlingsrommets mildhet.

Jeg har kjent på ensomheten og skammen. Og jeg er så takknemlig (til Høie) som vil se på meg med et annet blikk. Ikke som misbruker, men som et menneske som trenger helsehjelp.

Sverre Bjertnæs. Farvel mitt andre jeg. Og velkommen du eneste ene.

“Det virker - det gjør virkelig det.”

— Storboka, AA

Drømmetydninger. Forståelse & smerte.

På en undervisningskveld i “Drømmer og Meditationer” trekker Peter H. frem min drøm. Den er anonymisert - slik at det bare er jeg som vet at den er drømt av meg. Ofte tror vi mennesker at drømmer er et speilbilde av virkeligheten - men så enkelt er det ikke. Drømmen har et budskap til drømmeren - og den må transformeres inn i drømmetydningens språkdrakt.

Jeg har hatt et par like drømmer, to drømmer to netter på rad, at jeg er ute og leter etter mennesker, i naturen, slik vi ser i krimserier. Regnvær, regnfrakker, bjeffende politihunder - hele bildet. Så blir det hele avsluttet med en selvstendig drøm om at jeg er innendørs i et stort vakkert rom (som foajeen på Det Norske Teateret) og i pausen kommer det en mann bort til meg - med et stort smil og masse positive energier - og forteller meg hvor mye jeg betyr for ham. Jeg er svært viktig i hans liv.

Selv husker jeg ham ikke. Jeg tar i mot alle hans ord - lar han tømme seg og avslutte, men siden jeg ikke husker ham i det hele tatt, vet jeg at vi ikke skal være i hverandres liv framover. Jeg velger han ikke inn - men slipper han.

Tilbakemeldingen, Peter H. gir meg, er at jeg er i en prosess med å sette sammen, konstruere mitt liv - hvilke deler, verdier, ideologier - og mennesker - jeg velger inn - og andre jeg velger bort. Og også hvem jeg selv er - eller mer riktig blir, livet er hele tiden en prosess. Han, mannen i drømmen, står for det mannlige - maskuline i meg - og hvor stor plass - om noen - denne maskuline siden skal ta plass i mitt liv.

Er det noe ved den mannlige identitet jeg ønsker å inderliggjøre ? Bli tøffere ? Ikke flow, men mer målbevisst i eget liv ?

Andre ser oss bedre enn oss selv. I samtale med Pater forteller jeg om drømmene mine - og tilbakemeldingene fra Peter H. Og Pater utfyller min egen forståelse med at jeg også har en sterk maskulin side - i form av en sterk og tydelig kjerne i meg. At jeg setter grenser - der det er nødvendig. At denne solide kjernen smelter sammen med det feminine.

Jeg elsker flow. Og en frihet jeg ikke ser slutten på. Intuisjonen er sterk i meg. I alt jeg gjør. Liker det som kommer til meg - uten at jeg har kontrollen over det eller går inn i perfeksjonistens rollemodell.

Vil mennesker forlate meg - så tar jeg ydmyk i mot et slikt valg. For det valget er i dette andre mennesket - og jeg aksepterer - uten en pro- og kontra analyse. Nye mennesker kommer inn i livet mitt; hele tiden - som gir meg glede. Og gjerne noe å utfordre meg på - slik at jeg får reflektere dypere.

Kjærleiken mellom mennesker - er det største, helt uavhengig av kjønn og hvordan vi praktiserer den, men den trenger romslighet - og også respekt. Hver eneste dag.

“Nurturing the connection and sense of belonging that can only happen when we believe that we are enough.”

— The Gifts of Imperfection, Brené Brown

Sverre Bjertnes. Magisk bilde - et sterkt blikk - og jeg prøver å forstå ham. Litt, men langt fra alt; hele ham.

“Trodde han virkelig at Gud skrev historier med bare en betydning ? Slik jeg ser det, var en historie med bare en betydning verken veldig interessant eller verdt å huske i det lange løp.”

— Chaim Potok, Davita´s Harp

Når er fullt. Fullt ?

Grytidlig morgen, klokken har så vidt passert fire, i Vargtimens mystikk, er våken og jeg kjenner savnet etter min kjærlighets-partner. Det er som et knytteneveslag i magen, brått, voldsomt, men også vennlig mildt. Du må ikke glemme ham, hvisker mørket til meg.

Det er snart helg - og han dro herfra tidlig mandag morgen, etter å ha sovet over fra søndag. Merker i løpet av natten hans uro, det er mye som skjer i livet hans, mange baller i luften - som må tas ned, en etter en. Det sitter i kroppen hans da han kommer - og det forblir i ham gjennom hele natten. Og jeg blir besmittet. Det er slik tette relasjoner er, den enes energier trenger inn i den andre. Smelter to ikke sammen i energier, så slukner kjærleikens flammer.

Han vil gjerne fortelle om meg til barna sine, men snubler litt i hva han skal kalle meg. Vi ler av det sammen; si det enkelt som det er, mener jeg. Min eldste sønn kaller ham for “kisen til mamsen”.

Så jeg syntes det var fint at det vil gå flere dager til neste gang. Uka mi er fylt av morsomme ting på jobben, intenst innsats med en aktør i Tyrkia, krevende avslutning som styreleder i sameiet, etter ni år takker jeg for meg. Sponsor-møter i AA. Noe som også gir utvidet glede; slike tette ærlige bindinger går begge veier.

Men i det tetteste av de tette, her er hvileperioder et gode. Fordi jeg må løfte frem eget liv igjen - inn i mitt liv.

Som jeg gjør i meditasjonen, så trekker jeg pusten inn - og fyller luften ut i hele kroppen. Fingre, Tær. Opp i hodet. Inn i hårrøttene. Slik ser jeg det med selve livet også.

Jeg kjenner en solid grunnmur i eget liv - ser den visuelt for meg - solid, tykk - og også preget av tid. Det er meg det. Jeg puster meg selv ut igjen - som en fullmoden plomme - og langt fra en skrukkete rosin.

Og gleder meg over mitt liv; i dag kommer en nær kompis, etter siste teams-møte, så skal vi ta en kopp te, prate om livets essens - og gå ut i vinteren som er mildt. Lytte og fortelle. Vi er i en fin og god harmoni. Hun skal hjelpe meg å få avsluttet et strikkeprosjekt - til lille Finn.

For de mennesker jeg ønsker å ha nærme, må det være så enkelt som å få komme tett på meg. Jeg må gi tid til oss, enten det er kjærlighets-partneren eller min gode kompis.

Så; i ventetiden, nå tidlig denne morgenen, sender jeg en sms til ham; om min lengsel. Etter ham. Etter oss. Jeg kler meg naken for ham, i mine ord og om en stund vil jeg kanskje også fysisk være det. I et rom fylt av kjærleik og lidenskap.

Hvis vi begge to velger; den andre.

Sverre Bjertnes. Et oss. Et vi. Med tetthet og avstand.

“How much we know and understand ourselves is critically important, but there is something that is even more essential to living a wholehearted life; loving ourselves.”

— The Gifts of Imperfection. Brené Brown.

Kjærleik. Higher Power.

Peter H. forteller om en kvinne som arbeider med døende - og hun sier at det er to ting som går igjen om hva som betyr noe i det levde livet, som snart er over. Det ene er om de virkelig har elsket nok, det andre er om de har (hatt) en større dimensjon i livet som har løftet dem, gitt deres liv en glans og magi, som har fargelagt et liv som til tider har vært rutinepreget og til tider grått.

Lever du - akkurat nå, kan du stille deg disse to spørsmålene. Om livets dype dimensjoner. Har jeg elsket nok ? Er livet mitt fylt med noe mer, noe annet enn mails, husarbeid, unger, en partner som har blitt en vane - og alt det som er, men som ikke likevel er, fordi det ikke befester seg dypest inne, sjelens hjerterom, der livets essens har sitt omdreiningsrom.

Og disse dimensjonen kan komme raskt eller sakte til deg, utvikles over noen år, eller slå ned som lynet en kald mørk høstkveld utenfor porten til Vigelandsparken. For jeg vil si, med hendene lagt over hjertet, og føle dets livspuls, at jeg har begge disse dimensjonene i livet mitt. Nå. En dyp kjærleik til mine sønner, min storfamilie og også noen venner, men størst av alt dette nå er den inderligheten jeg har med min kjærestepartner - hvor vi begge hadde på en måte gitt opp håpet om en slik opplevelse av kjærlighetsflammer, en nærhet og lidenskap - som vi opplever. Ingen av oss var heller skuffet om at vi hadde elsket nok før, men at våre begre ikke var helt fulle av kjærleik, slik at vi nå elsker mer - og dypere, enn noen gang. Det er lett å si dette siste, for tidligere kjærleiksforhold har jo bleknet noe, til og med Thomas for meg blir fjernere, fordi min kjærlighetspartner nå fyller det rommet - og det er nok. Nok nå for meg. Alt - eller ingenting.

Og Peter H. sier på tirsdagens Drømmekveld - om at vi som deltar på Drømme og meditationer - allerede er i en åndelige prosess, vi har det. Om det er en Gud i vårt bilde, om vi kaller det en Higher Power slik vi gjør i AA, eller som en journalist skrev om meg i kvinnebladet KK “troende katolikk” - jeg har alt sammen. Akkurat nå. Og det er natt nå mens jeg skriver, ordene tastes så lett ned her, om noen timer våkner fredagens dag, hvor jeg skal ta mails og ha teams - og være i et bærekraftsunivers, som er min jobb, og så trekker jeg ut mot mitt nærhav - som er Bygdøy, kjenne både solen, vinden og kraften i kulda. Og på søndag kommer han som kryper tett inn til meg, som utvider mitt liv om kunst, spesielt bildekunst, men mest av alt dette magiske som er kjærleik.

“Cause all of me loves all of you
Love your curves and all your edges
All your perfect imperfections
Give your all to me, I’ll give my all to you
You’re my end and my beginnin’
Even when I lose, I’m winnin’”

— John Legend

Kjærleiken krenkjer ikkje, søkjer ikke sitt eige, er ikkje oppfarande, gøymer ikke på det vonde. (1. Kor 13.1 - 6) (Foto Werner Anderson)

Nærværets. Brennpunkt.

Og så ser jeg henne. Min danske venninne, vi er ikke venninner i ordets rette forstand, vi har vært sammen ved Vesterhavet både en sommer og dager rundt nyttår ; på retreat med Peter Høeg og flere andre søkende mennesker. Men i en annen forståelse er vi knyttet sammen. Vi vet det begge to - og kanskje også leser vi den andre. Tydelig. En form for speiling. På vår første kveld sammen tolker hun min drøm.

I februar og litt ut i mars skal vi være sammen; i “Drømmer og meditationer” - via Zoom, men likevel i det samme universet. Dele drømmer, tolke, meditere - og hver kveld skal jeg hviske til meg selv, at jeg skal huske den drømmen som kommer, notatbok ved sengen. Før jeg sovner skal jeg legge begge håndflatene over hjertet og tenne et hjertelys - og inkludere hele gruppen inn i meg; vi er vel 40 stykker, men det er plass til alle sammen i det Peter H. kaller hjerterommet.

Og jeg drømmer. Og skriver dem inn i notatboken min. Tolker ikke, men tenker over hva drømmene formidler - til meg. Før neste gang skal jeg sende noen få setninger fra de drømmer jeg ønsker at vi drøfter i plenum. At det er mine drømmer, vet bare jeg - enda har jeg flere netter å drømme i.

Det er tiden for drømmer. Kulden beskytter meg. Hjemmekontoret varmer meg. Og jeg har hviledager fra min kjærlighetspartner. Han er her, likevel er han der. Ute i sin verden. Og jeg tenker at jeg velger å elske han intenst og ærlig, uten å sammenligne med hans kjærleik til meg. Vi kommer fra ulike kjærlighetsuniverser - men i det som er oss - smelter vi sammen. Og besmitter hverandre.

Jeg kan hviske ut i mørket at jeg elsker ham; min helt unike kjærlighetspartner. Jeg kan hviske ut at jeg også elsker min danske venninne; en sjelevenn. Vi er nok mest forent i smerten, men den gir næring til lidenskapen. Så lar jeg all kjærlighet hvile, de er ulike. For i natt håper jeg å drømme igjen. Og skrive det inn i notatboken min.

For å forstå meg selv. Om litt. Det haster ikke.

Det er under vår skorpe, hudens beskyttelse, at jeg søker drømmene nå. For siden å krype inn i verden igjen, med en større forståelse.

De mest smertefulle øyeblikkene, kan gi de store åpenbaringene.

“Set your life on fire. Seek those who fan your flames.”

— Rumi

Tankenes selvskading

Jeg blir så forvirret i ettertid - når en mørk periode er over, jeg tenker ikke på at jeg har ligget under dynen og grått og stengt verden ute, personen “meg” har fungert både på Teamsmøter på jobben og cafetreff med noen få utvalgte.

Men i ettertid, når virkeligheten viser meg hvordan livet egentlig er, mye lysere og finere enn hva jeg tenkte i sinnets mørke periode, at det går an undrer jeg - å tenke så rart, så mørket. Jeg puster lettet ut. Ja, det er slik det jo er - og ikke slik jeg noen ganger tenker.

Må bli flinkere til å stoppe det. Krype inn i akademikeren i meg, og ta en pro-kontra analyse over hendelser som kommer, mennesker som er meg nære - eller jeg kan også tegne et mind-mapping kart over realitetene. Da blir jeg tvunget til å se min egen galskap - og kanskje le av meg selv der jeg sitter med en blyant i hånden og et stort hvitt ark foran meg. Med noen få ord på.

Men, hvorfor vinner ikke realitetene - alltid ? Hvorfor tenker jeg katastrofe med stor K, merkelige negative tendenser som ikke har et snev av sannhet i seg - en galskap i forståelse av verden som passer inn i en grøsser-film - ja; jeg ser hvor fjern fra virkeligheten jeg har vært.

Det skremmer meg. Kanskje jeg skal juble, for virkeligheten er jo bedre enn mine dystre drømme-universer - heldigvis ikke omvendt. At livet er enda verre enn jeg forestilte meg det. Livet mitt er mildt - snilt med meg. Jeg føler at Gud omfavner meg - og passer på meg. Viser vei. Let go - Let God som vi sier i AA.

Er jeg litt gal ? - Eller driver vi alle med slike tankenes selvskadinger ? Tenker og tror at mennesker og dermed verden er verre enn den er; for min verden er fin den, jeg har ingen ting å klage over.

Jeg har akkurat sett dokumentaren Nünberg-prosessen på NRK nett - og ingen av de 21 tiltalte, som var de mest sentrale menneskene rundt Hitler, innrømmet at de var skyldige. Ingen så seg selv - slik nesten de fleste av oss mennesker så dem. Jeg undrer; ser ingen av oss - oss selv - slik andre ser oss ?

Er det en form for overlevelse - å ha et gap mellom selvforståelse og virkelighetens sannheter ?

Og det er så vidunderlig deilig - når jeg erfarer i virkeligheten at den er lys - se glasset halvfullt og ikke halvtomt som det heter. Men; jeg må trene meg til å stoppe mørkets selvskadinger; det sliter på meg, og opptar plass. Hvor jeg heller kan nyte - og glede meg over alt det fine. Som faktisk er virkeligheten.

En dag av gangen. I dag skal jeg prøve det ut. Ikke tenke mørkt, men leve lyst.

Alt vi bærer med oss - og ikke ser. Det største i oss, er det som er innenfor hudens overflate.

“To be brave is to forsake all others to be true to yourself.”

— Untamed, Glennon Doyle

Den lille, store. Kjærleiken.

Jeg vet ikke helt hva det er. Med oss. Men sammen med ham er jeg meg selv; den jeg hviler fullkomment i. Hvis det kan sies slik - i en verden hvor vi kan forme hver og en av oss så mye vi ønsker. Men jeg vil ikke formes bort fra mitt opprinnelig selv, jeg vil tilbake til mitt reneste - prosessen med avskallinger både materielt og åndelig fortsetter. Jeg drømmer ikke om å bli ung, barnlig eller noe som har med fysiske år å gjøre. Jeg vil være avkledd - så naken og ærlig som jeg får det til. Jeg har aldri gått bakover i tid, men innover i rom; sjelens landskap.

Og han ser meg, mer enn jeg aner. Ikke bare føler han pusten min når hodet mitt er tett inntil halsen hans, hånden på magen min og han føler selve livet som beveger den opp og ned - rytmisk, rolig. Kyss i nakken, hvor jeg ikke ser, men føler hans lepper - og alle de små ordene som passer sammen til små kjærleiks-erklæringer, som er så fine. Ikke grandiose. Men slik jeg alltid har lengtet etter, først nå forstår jeg at jeg har lengtet.

Du gjør meg godt, sier han. Får frem det beste i meg, legger han til. Jeg smiler - for det er denne utgaven av ham jeg kjenner. Han sier at han ikke alltid har vært slik, at han også, sammen med en annen kvinne, har fått frem andre sider, som ikke var så bra. Men det er ikke sikkert jeg ser de sidene sier jeg, fordi vi to er i en annen rytme, en annen symbiose - en annen sammensmeltning.

Han forstår. For mellom oss, i vår sammensmelting - er ikke de såre menneskers kriger, som ødelegger fine sjeler - ofte for alltid.

For alltid, sier noen til hverandre. Men hva er det ? For alltid ? Jeg lever i en tidløs flow, uten rammeverk og bestemmelser, og jeg vet også at alt går over. Alt går over. Men for oss er det kanskje en stund til, i alle fall vil vi elske, nå. Og mest sannsynlig også i morgen, når vi våkner tidlig, før verden der ute begynner å pulsere, for vi trekker pusten i takt - i de stille og mørke morgentimene. Da blålyset fanger oss - og vi kan smelte helt bort og inn i den uendelige evigheten.

Gud har sendt deg til meg, hvisker jeg. Han ler - og synes det er helt okei at jeg sier noe sånt om han, den overbeviste ateisten. - som kysser vidunderlig.

“We are here to hand one another along. ”

— Walker Percy

Gustav Vigeland; I all hans kunst vises den kraftfulle kjærleiken - rå, varsom - og tett.

Takk for følge. Min venn.

Da hun ikke klarer å se på meg, inn i øyene, forstår jeg at det er over. Kanskje vi trenger en pause. En slitasje i oss som må få hvile og helbredes. Men jeg vet at aldri, mest sannsynlig blir det ikke slik det var. Som Heraklit sier det; du kan ikke stige ned i den samme elven to ganger.

Vårt vennskap. Og ikke ønsker jeg det heller slik det var, har jeg merket, fordi jeg er ikke helt den samme mer, den jeg var i går - eller i sommer. Nå i ettertid, så kjenner jeg på et savn - en sorg etter henne og meg, men også en enorm og plutselig frihet. Fordi hennes liv fylte mitt - vi vet alle når vi møter mennesker som “fyller rommet” - tar plass. Og det er jeg som lot henne fylle mitt livsrom - og ikke satte grenser for meg selv. Og henne.

Prosessen frem til siste prat, gikk rolig. Ikke noe voldsomt brudd, en leveregel jeg har, at jeg ikke skaper unødvendige konflikter med mennesker, men løser dem mer mykt. Som med henne, at vi begge vet at det er slutt.

Nå under pandemien kommer menneskers vesen tydeligere frem. Egosentrisk levesett - eller bli med på den sosialdemokratiske dugnaden. Og det hjelper ikke med ego-drive med å kalle seg selv med et kult ord; som globetrotter eller bohem. Nå konkretiseres verdiene våre - våre ideologier - tydelig i våre handlinger. Og vi smittes av de vi er sammen med - den kraftfulle emosjonelle smitten.

Så at bruddet ikke ble et brudd, men en fjerning fra den andre, lever jeg godt med. Det jeg merker er en enorm frihet, stillhet som fyller hverdagen - en ro. Og jeg lærer (igjen), hvem som jeg ønsker og håper på å ha nær meg. Kloke, varme og også morsomme energigivende mennesker. Og jeg har disse nær - og tar vare på dem ved å vise at jeg er elsker dem.

Og så sier han til meg, min elskede, etter en middag med en venn, at han ikke er så sikker på om det skal være dem i fremtiden - det er en skjevfordeling. Den ene er oppriktige interessert i den andre, og prater i vei og svarer på spørsmål - men dette går bare en vei. Vennskap bør ha resiprositet - gjensidighet - i seg. Vi ønsker alle å bli sett - og da må den andre se deg - og genuint spørre om hvordan du har det. Og gi plass til et svar - og ikke avbryte og overkjøre fordi svaret er kjedelig - og det man selv skal si er mye mer viktig - og mer spennende. Vennskap er ikke en konkurranse i presentasjonsteknikk.

Han som gir meg sommerfuglen i magen, som jeg lengter etter i våre hvileperioder hvor han kanskje maler og jeg ligger på yoga-matten foran peisen i mørket og både mediterer og utfører stille yin yoga, med ham får ordene mine komme til - og ofte med en liten stillhet etterpå. Det gir ordene mer kraft - og så kommenterer han noe til det jeg har sagt. Eller så kysser vi bare, som et symbol på at “I see you” fra Avatar. Du er deg. Og jeg elsker deg. Og motsatt; du ser meg. Slik jeg er.

Livet er hele tiden i flow - bevegelser som der og da kan være være smertefulle, men som gir uante ettervirkninger -som frihet.

(Toto; Werner Anderson)

“Our conscious awareness is the mere tip of the iceberg of nonconscious processing.”

— Michael Gazzaniga

Du er. Jeg er.

Det skal være en glad-sak, kvitrer journalisten som ringer meg. Saken skal inn i det vi fortsatt kaller for et dameblad, et noe foreldet konsept for godt voksne. En gang jeg ble intervjuet i det samme ukebladet fikk jeg ikke lov til å være svartkledd - det ville ikke leserne kjenne seg igjen i. Så jeg fant frem en oransje genser, et kult fransk merke og smilte inn i kamera fra min grå sofa. Noen diskusjoner er ikke verdt å ta.

Men, jeg er ikke pensjonist, sier jeg. Når hun skal skrive om “godt voksne” og hvilke liv de har. Det blir stille. Hun snakker mer til seg selv enn meg, så sier hun at hun likevel kjører intervjuet.

Alder og sånn. Det er det dette dreier seg om. Og hvem som prøver å bestemme hvem du skal være. Det finnes unntak, når en artikkel viser mennesker som går motstrøms. Legg merke til ordet motstrøms, de er outsidere. 85-åringen som klatrer i bratte fjellsider. Eller at en 70-åring for første gang bestiger en havseiler - og forsvinner ut i det åpne havgapet. I går leste jeg om en 75-åring som løper maraton.

“Vi i vår alder”- sier mange. Jeg er ikke der. Vær der du - sier jeg noen ganger, men slik tenker ikke jeg. Du skal ikke forelske deg nå, sa en venninne til meg, du skal vente på barnebarn. For tiden er jeg både dypt forelsket og har et barnebarn. Kombinasjonen går kjempefint.

En slik foreldet måte å kategorisere livet - begrenser - dine drømmer, din utfartstrang, vitebegjærlighet og lidenskapen. De, som ikke gjør motstand, har på en måte gitt opp livet, i alle fall fornyelser i eget liv. Kose seg er den store mantraen; spise mer, drikke mer - og trene mindre. Mer sukker og færre gulrøtter. Sove halve søndagen. De om det, men jeg er ikke der - “vi i vår alder”. I matveien er jeg sølibatisk - havregrøt og et par skiver geitost er nok. Og vann da.

Så jeg forteller med energi om mine valg - og mitt liv til den lyttende journalisten. Fikk drømmejobben som 55-åring - bærekraft og miljø - here I come med kort grått hår. Diakonhjemmet - Dialog - som 66-åring. Erfaringene dine er noe vi ønsker - og trenger, sier de. Og vipps; så gir jeg av hele mitt hjerte til klienter - som ønsker korrigeringer og trøst - i eget liv. Selv har jeg et håp om at de vil få et bedre liv, annerledes, og tørre å kjenne på alle følelsene sine. Likevel bevare sårbarheten i seg. De kan speile seg i meg - og omvendt.

Og jeg minnes en yngre kjekk mann jeg datet over en liten periode, etter at vi hadde hatt sex; som spurte meg om hvor lenge jeg kan ha sex. Altså; da du blir 60 år; finito. Jeg ble så forbanna - at jeg slettet ham på FB, men jeg er ikke langsint, så jeg tok han inn igjen. Han er en fin fyr.

Men jeg elsker vidunderlig for tiden - sammen med han som ligger naken tett inntil meg og lytter til pusten min i mørket. Som stryker hånden over huden min - også der den er litt skrukkete.

Det er en bevegelse som heter “Fuck it” - jeg elsker det såpass mye at jeg har en tato som sier dette.

(Foto; Werner Anderson)

“How do you DIG deep ?”

— Gifts of Imperfection, Brené Brown

Nextopia 2021 - Kom nærhet

Han kommer inn fra den milde vinteren, på årets første dag - og bærer på et bilde han har malt selv. Hver eneste gang jeg ser ham, tenker jeg over hvor vakker han er. En person med mye farger; i hele sitt vesen. Det passer hos deg, sier han. Han pakker det ut av plasten - og venter spent på min reaksjon. Et stort hvitt bilde med teksten “PEACE” - langt inne i bildets romlighet.

Vi har snakket en del om at han er billedkunstner - og jeg har fått et bilde av PEACE på SMS. Så jeg er forberedt. Men det er noe helt annet å være nær det i virkeligheten. Det bærer ham - dette mennesket som berører sjelen min; hver eneste dag.

Følelsene tar meg, det er så sterkt, denne mangefasetterte betydningen som bildet er en bærer av.

Det er hans tanker - i det. Og nå ser han meg - og har kommet frem til at bildet skal få opphold i mitt hvite hjem. Han er så tett på meg når vi er sammen - og i dagene mellom har jeg nå landet i en trygghet om et oss. Akkurat det har ikke vært uten smerter. For svaret på dette finnes dypt inne i meg - og ikke ute på google eller blant mine kompiser med stor kunnskap i dating.

Å fortelle for mye om oss - til enkelte - skader meg. Jeg vil ikke det. Velger med omhu mennesker som får innblikk i livet mitt akkurat nå. For jeg må finne mitt eget svar; for noe som er et element i eget liv - heller finne ut av det selv, om jeg er meg - og han er ham; når vi ligger i mørket sammen nakne. Elsker, prater - og ler.

Jeg har hatt dager i tvil - gått endeløse lange turer og ikke forstått, ikke funnet svaret - om et oss. Så har jeg kommet hjem, kald og gjennomvåt og landa i det enkle; jeg vil være i flow - uten en definisjon av et oss. Uten en agenda for 2021, uten å bestemme hva som vil skje fremover. For det vet jeg ikke - men min oppmerksomhet - The Awareness - det er alt jeg kan være i. Og jeg er ikke bare kroppen min som lengter etter lidenskap, eller tankene mine som er en eminent spinndoktor - jeg er meg akkurat nå. Infinite Being. Now. Som har vært definisjoner om oss mennesker helt fra Buddha, Jesus Kristus, Krishna, Lao Tzu, Yogananda, Krishnamurti, eller Dalai Lama.

Det er ikke FB-oppdatering om en byttet status - til i forhold med - som skaper et oss. Det er de ordløse øyeblikkene vi har. Når jeg ligger i hans favntak. Stillhetens oss, og våre ord som omslutter vår gryende kjærleik. Vi får ikke disse dagene tilbake, med usikkerhet og en bunnløs uvitenhet - helt til vi bare er der. - i en forvisning av å flyte fra to inn i det ene. Det er oss - men hva vi kaller oss er helt uten betydning. Så lenge våre hjerter banker i takt.

Så kommer bildet PEACE til meg - for å bli en del av mitt hverdagsliv.

“The greatest healing is to wake up from what we are not.”

— The Greatest Secret, Mooji.

Boksing. Kränklimang.

Er du religiøs ? spør programlederen. Vi sitter i et lunt studio - NRK Radio, tidlig en morgen, et par dager etter at innlegget mitt “En drøm om alenejul” tok av på sosiale medier. Slik vet jeg ikke på forhånd, men med dette innlegget traff jeg en nerve; aldri fått så mange meldinger fra både kjente - og ukjente. Mennesker forteller om sin jul og lengsler - og ingen kritiserer mainstream for hvordan de feirer jul. Bare hvordan de lever denne dagen eller ønsker å være i den.

Å bryte kulturens norm, det synes mange er skambelagt - og noen synes også at jeg er tøff som tør å løfte dette frem i Aftenposten. Ut-av-skapet følelsen traff meg i alle ordene fra mennesker i hele landet.

Men; er du religiøs ? Det kommer brått, og jeg tolker det dit hen at svaret mitt vil putte meg i en boks. Kategoriseringer har mennesker alltid drevet med, og svarene våre er med på å forsterke dette.

Med et ja-svar - så ville det ha fått en innvirkning på hva jeg ønsker å få løftet fram med innlegget mitt. O ja, hun religiøse dama der - et utenforskap-menneske. Hun er ikke som oss - og vil ikke være det heller. Skål dere !

Men jeg sa ikke “nei - det er jeg ikke” - fornekte mitt store åndelige univers som disippelen Peter fornekter sitt kjennskap med Jesus. Mitt svar var ærlig - mildt fortalte jeg om mitt store åndelige landskap. At mitt liv er både materielt og åndelig. Jeg liker “My Higher Power” som vi sier i AA - eller “Knowing” som Doyle sier i “Untamed”.

Journalisten på NRK Radio snakket meg ikke ned - dette nye ordet Kränklimang som en svensk kompis brakte inn i en samtale, er likevel tett på boksing.

Det er ikke sikkert verden er slik du ser den. Det er ikke sikkert at mennesker er slik du forstår dem. Og det er ikke sikkert at våre definisjoner av både julaften-feiringer eller levesett - er det eneste riktige - og beste for alle.

Hvis du har lyst å si til kompisen din “så flink du er på jobben, men jeg velger å være sammen med barna mine” - så la være. Hvis du synes hun er flink på jobben - si det. Hvis du mener det. Og synes du at eget liv som “hemmafru” er det eneste rette - så fortell om dette uten moral for andres levesett. La det bli en fortelling om deg.

For det er bare du som lever ditt liv. Og vi andre lever våre egne unike liv.

“Too much of my life has been spent in dwelling upon the faults of others. This is a most subtle and perverse form of self-satisfaction, which permits us to remain comfortably unaware of our own defects. Too often we are heard to say, `If it weren’t for him (or her), how happy I’d be.
”

— AA, As Bill See It.

Gå innover, til ditt dypeste dype. Der finner du svaret - på hvilke menneske du skal være.

(Foto; Astrid Waller)

Drømmetydning

Hullene du faller ned i - det er advarsler. Kanskje et menneske du må passe deg for, sier han som kysser magisk - og stryker hånden varsomt over huden min. Hånden hvisker til meg at den elsker berøringens nærhet, der jeg ligger tett med ham i nattens stillhet.

Jeg har alltid drømt. Men ikke så ofte tenkt over, gått dypere inn i drømmene i våken tilstand. Nå gjør han og jeg det sammen, respektfullt og alvorlig.

Ute ved Vesterhavet drømte jeg ofte kraftfulle drømmer. Og de var så tydelige - i sin form og også budskap.

I en uke drømte jeg tre netter på rad - drømmer som alle var voldsomme, og i ettertid ser jeg at de henger sammen. De har et budskap til meg. De fjerde dagen satt jeg samme med Peter Høeg og fikk løftet drømmene ut av sjela mi, mentalt lagt dem frem i landskapet mellom oss - og jeg lyttet til hva Peter forteller meg. Tolkningene er veiledning og råd til min eksistens - mitt levende liv.

Det er en gave å dele - tørre å fortelle om noe vi gjemmer dypest i oss selv.

Det blir mindre farlig - og redselen går over i en analytisk form. Jeg ser budskapet. Tydelig og klart.

Igjen har jeg drømt; kraftfullt. Ikke så merkelig, neste år skal jeg delta på “Drømmer og meditasjoner” sammen med Peter - og derfor har jeg reflektert en del over hva jeg vil lære på dette kurset. Jeg vil gå dypere inn - for å komme tydeligere fram igjen.

Og en natt fortalte jeg han om drømmen. Vår første natt sammen. Han som har krøpet inn i sjela mi og opp i sengen min, som omfavner meg med kjærlighet og varsomt stryker hånden over min nakne hud. Og der, i natten, tok vi drømmen alvorlig og drøftet den.

Hva betyr de to mørke hullene jeg falt ned i og så vidt klarer å klamre meg til kanten og kom opp ved hjelp av min følgesvenn ? Hvorfor var det en stor ørn i hull nummer to - som flakser med de vakre store vingene sine - og vil fly ? Tilbake til himmelen og friheten ? Og hvem er min følgesvenn ? En litt grå eldre mann - med en stor mildhet i seg ? Som jeg føler elsker meg betingelsesløs ?

Ingen av oss er bastante, vi kom med antydninger, og alt ble ikke løst denne natten. Men det satte i gang mer tankevirksomhet, som jeg skal ta med meg inn i skogen, mens jeg vandrer der i stillheten, alene, men likevel ikke ensom. Er det fordi den grå milde mannen også er min følgesvenn nå - dypt inne i naturens mangfold ?

“! am...I am...I am....”

— Utamed, Glennom Doyle

Stenger vi av for drømmenes betydninger ? Ser vi ikke det bør se - for å vokse som mennesker ?

(Foto; Astrid Waller)

En drøm om alenejul

(Dette er en refleksjon som stod i Aftenposten fredag 11. desember og lagt ut på nett. Jeg traff en nerve - innlegget ble en av de mest leste på Aftenposten nett - og NRK vil ha meg i studio. Det varmeste er alle meldinger jeg har fått fra kjente og ukjente mennesker. Alle vakre og ærlige. Det finnes flere måter å leve på, å feire jul på. Gå innover i deg selv og spør; hvordan vil jeg feire jul - med hvem ? Meg selv ?)

Endelig kan jeg være mye alene, uten å få blikk som sier «stakkars deg».  Jeg har ikke lyst til at andre mennesker skal synes synd om meg, jeg har heller ikke ork til å gå i forsvar og si at jeg har lyst til å være alene på julaften, feire er kanskje et for sterkt ord å bruke. Feiringer er vel helst et ord vi bruker når man er flere enn et enkelt menneske.

Men jeg har lyst til å være alene, i stillheten – og kanskje jeg får kontakt med Gud. I det store guddommelige universet – som vel er julens omdreiningspunkt. Jeg vet ikke, har aldri fått testet ut en slik alene- julaften.

I ti år har jeg prøvd å være alene, men jeg har gitt meg. Takket ja til både den ene juleinvitasjonen og den andre.  Smilt på bilder på Facebook, tagget i store juleselskapet, at der er jeg også.

Det har vært fint det også, ingen ting å klage på over maten eller alle de mennesker jeg har delt ulike julaftener med. Masse gaver og mange klemmer.  

Poenget mitt er at vi er noen mennesker som trives alene, og disse pandemi-tidene er vår gullalder.  Nå kan vi være mest mulig alene, spesielt vi som er i risikogruppen, med Helsemyndighetens velsignelse.

Det er nå legitimt at jeg kan si, og selvfølgelig begrunne det med pandemi-forsiktighet, at jeg (dessverre) må takke nei.  Ta hensyn til meg selv, vet du.  Og ingen spør meg noe mer, bare nikker samtykkende – og sier at jeg er fornuftig – at jeg også er med på den store dugnaden.

Det store mantraet nå, i aviser og på tv, er at vi nå lider, fordi vi ikke kan være mange. Sammen.  Fra 10 til 8, kanskje bare 2-3 nær nesten-klemme mennesker er tillatt.  Og jeg er selvfølgelig med på dugnaden – uten å  oppriktig lide.

Nå kan jeg puste fritt – alene.  Og være den jeg ønsker å være.  Jeg må vel skynde meg å si at jeg ikke misliker mennesker.  Sosial er jeg også, men ikke hele tiden.  Jeg er ikke en virvelvind blant mennesker, men heller et svalt pust, som deltar mildt i julerushet blant glade mennesker.

Jeg klarte heller ikke i år å velge mitt førstevalg. Nemlig å være alene på julaften.

 Sønnen min, sendte meg en fin melding, hvor det sto at «...er du helt sikker på at du ikke vil være sammen med oss.. ?»

Og jeg er jo ikke helt sikker. Alene-forsøket er en lengsel. Familien min er virkeligheten. Så jeg takket ja i år også.  Og så får jeg se om lengselen tar overhånd neste år. 

God jul i alle fall – til hver og en av dere, og alle sammen.

“Min Gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg?””

— Bibelen, Markus 15-34

Noen små skritt; så er julen her - for oss alle. La din indre intuisjon stemme overens med din tilstedeværelse.

Et helt liv. Halvveis.

Kyssene er fortsatt magiske. Og de kommer i nye og ukjente varianter, nye måter å leke lidenskap, utforske, la de være ordene jeg ikke sier. De avslører hele meg, men er det noe å avsløre ? Jeg er her nå. Tilstede. Og min tilstedeværelse er et resultat av et liv, skal ikke underkjenne det, men alt som er levd, er ikke tydelig i meg når jeg kysser ham i mørket.

Jeg har lest mange selvhjelpsbøker. Et rart ord, suge til seg råd fra en annen (forfatteren) når bøkene defineres som selvhjelp. Men klarer vi mennesker å forstå oss selv - fra oss selv ?

Ja, mener forfatteren Glennom Doyle i “Untamed” - med den magiske undertittelen - “stop pleasing, start living”. Gå innover sier hun, til Knowing - slutt å google, slutt å spørre alle kompisene dine. Sett deg ned i stillheten - og vent. Gå innover,,,gå innover…så kommer svaret til deg.

Jeg erfarer. At for meg; så stemmer det. Kanskje “Untamed” skal være min siste bok om selvhjelp, men den er egentlig en bok om hennes liv. Som jeg kjenner meg så inderlig igjen i. Et menneske som har mange mørke sider, som vil være i et utenforskap, som kan stå på en bro - og ville hoppe. Kjenne dragningen til alt det som ikke er bra for meg, som likevel har krefter til å ta det lille skrittet tilbake fra brokanten - og så gå hjemover.

En dag tenkte jeg at jeg har lest nok. Fra ord til handling ville fornuftige mennesker si, men jeg er ikke hjernemenneske, men hjertemenneske, og lever mitt lille liv i det stille, hverdagene former meg.

En gang i blant forteller jeg om det til andre. Min historie er ikke unik, det unike er at jeg forteller den. Det alle tenker, men ikke gjør.

Og mennesker vet selv om dette, være tilstede. Og leve i nuet. Men, jeg erfarer at de likevel ikke forstår det. Fordi de ikke handler.

På mitt mest intense, da jeg datet, følte jeg i ofte på første date, at jeg like så godt kunne ha tatt med min cv. Lagt den på bordet - og sagt at han kan lese den når han kommer hjem. Hvis fortiden min er interessant. Og så kan vi sitte der i nåtiden sammen, og være. Men det skremmer, har jeg forstått.

Og er det slik at hele mitt liv, skal på bordet, før vi vet om vi blir kjærester ? Hvorfor tør ikke flere mennesker bare flyte med, ha en kortere livsforståelse, enn å få tiår med liv inn som et must; for å ville ha et nytt menneske tett på ? Hvis han og jeg skal blande to liv, blir det over 100 år med erfart levde år. Vil vi det ?

Jeg vil ikke spørre. Han kan gjerne fortelle - fra fortiden sin. Men det er nå jeg kysser ham. Og det er nå vi er nakne sammen. Og jeg trenger ikke et helt liv inn i mitt liv. Halvveis, litt fra oss begge, mindre jo bedre. Jeg lever ikke bare minimalistisk i min materielle verden, også min mentale verden er i en reduksjonistisk flow. Jeg vil være fri - ha friheten til å fly. Høyt og svevende.

Så får kyssene fortelle alt om meg. Hvis han vil smake dem - og lytte til ordene som ikke kommer. I mørket.

Jeg snur meg bort fra fortiden, har ikke blikket inn i fremtiden heller. For det er nok; å bare være her. I nåtiden.

““I am happier now. I am not doubting myself as much, and that is making me confident and stronger, so I am suffering less.”

— "Untamed" - Glennon Doyle.

OMG. Gud. Og djevelspråk.

På veien over fjellet med pater, så tok jeg meg selv i si mye Gud. OMG - jeg elsker å si det, når jeg er myk, kreativ og hipseraktig. Pater, han er en mild pater, derfor elsker jeg ham også, han rettet ikke på meg en eneste gang. Det var jeg som rettet meg selv. Etterhvert. Sitte så mange timer tett med en bror, som han er, en Guds budbringer på jorden, så fant jeg ut av det sjølv. Så jeg tenker; at da er jeg i prosess; mot et renere liv, hvor alle fyllord blir borte med vinden som kommer til meg og renser meg; mild og varmt; akkurat som pateren min.

Og så spør jeg ham; hvorfor ikke si Gud, i hverdagsspråket ? Eller Djevelen. Faen er det noen som sier, uten å mene djevelen. Herremingud - sier andre. Uten å be til Gud.

Jeg hører ord som respekt, ydmykhet og også være i Guds landskap når Han skal nevnes. For de gangene jeg har sagt det; så er jeg så langt unna Gud som det går an. Og historien om han vektløfteren som mistet Gullet fordi han bannet - er jo morsom, men også alvorlig.

Han måtte lære seg å si noe annet - når han presset seg selv så kraftig at han var utenfor seg selv.

Og hendelsen med sønnen min Dan - som fikk beskjed om å bytte t-trøye i USA hvor det stod “Who fuck is Prada” - både i respekt til Gud - men etterhvert i egen forståelse til Prada; jeg som er en fashionista.

Alle andre vanlige hverdagsord kan brukes - det er bare du som putter betydningen inn i det.

Og Djevelen; der er i alle fall jeg for godt oppdratt hjemmefra; at han ikke er i tankene mine, eller ordene. En av mine kompiser, banner mye, har et røft språk. Merker at jeg begynner å bli sliten av det. Nettopp fordi jeg legger merke til at hun trenger “faen” for å uttrykke seg. Har hun ikke nok ord ellers ? Klarer hun ikke forklare hva hun mener uten slike fyllord ?

Hun får finne ut av det selv. Det jeg kan gjøre er å være tro mot min overbevisning om ikke misbruk av noen få ord. Det har blitt renere å leve.

Og nå er Gud i hjertet og sjelen min; men ikke mer i hverdagsspråket mitt. Bare når jeg er i hans landskap.

“You are not a drop in the ocean. You are the entire ocean in a drop.”

— Rumi (1207 - 1273)

Munchs bilde både bergtar og skremmer. Jeg ser både Gud og Djevelen i framstillingen av “Vampyr”.